fredag 21. juli 2017

Gullpennen Østein Sunde

Ferdaminne 49
Det var året det var så bratt.
Det er lenger til London enn med fly, derfor var jeg på Vippetangen konditori og Spiste fårikål og snubla mens jeg datt da Mesterkokken spurte: Skal det være noe mer før vi stenger, og skrev Regning med gaffel.

Utenfor traff jeg Frk. Bibelstripp, inviterte på Vafler og kaffe, men hun svarte: Holdt Fingra ta’fatet, Du må'kke komme her og komme her.  Handlet Fire melk og Dagbla’ for i går, før dagen sluttet med Jaktprat og Blues for en god venn hos Overbuljongterningpakkmesterassistent og  Bleieskiftarbeider Sigurd Jorsalfar.

Det er lenger fra Oslo til Molde via Otta, berømte boller på Lom og turistkaos i Geiranger, enn over Valdresflya. Derfor ble det den, Vågåmo og Slådalsveien. Og det er kortere til Oslo via Romsdalen og Gudbrandsdalen, selv om du blir liggende bak Campingvogna og fristes til Forbikjøring. 

Uansett hvor vi har kjørt, har Eivind siden 1970 alltid hatt et stort lager i bilen av ordsjonglering, ordspill og rappkjeftet tullball i passende porsjoner. Et skattkammer til glede for alle, selv om VGs anmelder bare ga terningkast 3 til singelen «Ute var  det sol»(2005) -   en varmhjertet hyllest som tar utgangspunkt i farens dødsfall, begravelse og «skjøre minner fra vi var små».

Lovordene står i kø, det er bare å forsyne seg: Vittig, velskrevet, humorperler i kø, en bauta blant norske låter, samfunnssatirisk pisk, morsom i det traumatiske i hverdagslige gjøremål, et språk som verken er sårende, støtende eller slibrig, harselerer med stil og eleganse, humor og  musikk som krysser over alle aldersgrenser, treffsikker, racer i ordspill. Osv.

Visst er han en fabelaktig gitarvirtuos. Men hos meg er det alltid tekstene som treffer, Vriene, ordspillene, rimene – som dette: «ingen var forberedt på at bestefar sku vandre, så nå stod de der og kasta advokater på hverandre».
 En suveren behandling av vårt alles viktigste verktøy: språket.

Bob Dylan fikk Nobels litteraturpris, Bruce Springsteen fikk årets Bjørnson-pris. Øystein Sunde har fått  Vidar Sandbecks kulturpris, tekstforfatterforbundets ærespris», Komiprisens hederspris og Språklig samlings litteraturpris. Den siste gjør ham vel uaktuell til Riksmålsforbundets Gullpenn, den prisen deles dessuten bare ut til medarbeidere i dags- eller ukepressen. Det blir lagt vekt på personlig stil og nyanseriksdom. Der stiller i alle fall Øystein Sunde sterkt.

Uansett – takk for suverent reisefølge gjennom mange år. Øystein Sunde, verdensgitarist og gullpenn i sin sjanger.

Sånn er’e bare.


(bilde fra Sundes Facebook-side)




Blogglisten

mandag 17. juli 2017

"Europas viktigste jazzfestival"


Om «Europas viktigste jazzfestival», kulturministeren swingte seg under landsmoderens påpasselige blikk, begynte med dryppende skepsis, kjerringa mot strømmen, mindre kommersiell, hva skjer etter knutepunktstatusen?
- Moldejazz er en av de store festivalene i verden, sa jazzgitarlegenden Pat Metheny under åpningen i dag. Han hadde selv bedt om å få si noen ord. - Jeg er virkelig glad for å være tilbake. Første gang jeg var her, var i 1974, med Gary Burton. Det gjorde et uutslettelig inntrykk.
- Hva er vel Paris og den franske riviera mot de store øyeblikk og opplevelser vi får her i Molde, sa Helleland, som droppet den planlagte Frankrike-ferien da hun ble bedt om åpne festivalen. Og kanskje mente hun det.
Jeg har sett mange statsråder i den årlige Street Parade, og Helleland Hofstad ligger nok helt i tetsjiktet når det gjelder danseferdigheter. 
Mot slutten endte hun og festivalsjef Hans-Olav Solli i en liten swing mens statsmoder Erna passet på fra valgplakaten.
Moldefestivalen er et av de større under i norsk kulturhistorie.
Det var høsten 1960 at Rolv Wesenlund i en artikkel stilte spørsmålet om noen ville ta utfordringen om å bli Nordens Newport. "Vi satt der og hørte denne gærningen fra Molde som snakket om å lage jazzfestival i en by som lå en dags togreise unna Oslo. Vi visste vel ikke engang hvor Molde lå, alle sammen, og vi lo av ham. At noe slikt skulle kunne arrangeres utenfor Oslo forekom oss aldeles tullete", sier Johs.Berg i Terje Mosnes' glimrende festivalreportasjebok. "Det ble jazz i en den gang liten, bortgjemt kystby på Nordvestlandet – uten tog, uten flyplass, uten konsertlokale. Men entusiastene i Storyville, jazzklubben som hadde 450 medlemmer, hadde  en entusiastisk tro på at ”vi kan”. 

Og de kunne. Det startet i 1961 med trompetisten Benny Bailey som eneste internasjonale gjest og norsk jazz anført av Kjell Karlsens sekstett, Laila Dalseth og Karin Krog. Jeg startet det året et liv i pressen da jeg ble sommervikar i Romsdals Budstikke. Jeg husker godt husker hvordan skepsisen dryppet av de fleste prektige moldensere. Det har kommet seg etter hvert.
Festivalen vokste for hvert år, ikke minst musikalsk ble den en stor inspirasjonskilde for norske musikere. Jan Garbarek var ikke gammel da han stod frem med en dyktighet som etter hvert blåste ham opp i elitedivisjonen. Duellen på tenorsax mellom Sonny Stitt og Dexter Gordon i 1963 ble det første av mange virkelig store opplevelser, og ettersom årene gikk kom de aller mest kjente stjernene til Molde og lot seg sjarmere av vennligheten, entusiasmen og ikke minst naturen.
Selv husker jeg best den legendariske nattkonserten med Miles Davis i 1984.

Moldefestivalens historie er en spennende beretning om et kreativt miljø og pågangsmot, om myndigheters erkjennelse av hvor viktig det er å gi kunsten og kulturen virkerom, og først og sist om hvordan en mindre norsk by kan hevde seg som en av verdens aller beste og mest kjente jazzfestivaler.
Molde er alle norske jazzfestivalers mor, og det er blitt mange dyktige barn etterhvert. Fra den spede begynnelsen har festivalen slått dype røtter og besfestet sin posisjon stadig sterkere. Jeg lar Trygve Lundemo i Adresseavisen kommentere:
«Moldejazz er blitt kjerringa mot strømmen. Stikk i strid med samfunnsutviklingen på de fleste andre områder, er festivalen blitt mindre kommersiell. Jazz og improvisasjon vil aldri nå ut til de helt store publikumsmengdene, men det er den musikken som i dag gjennomsyrer festivalprogrammet.
Selv om Moldejazz helt siden starten i 1961 har hatt et usedvanlig solid jazztilbud, har kursendringen gitt festivalen en enda tydeligere jazzprofil. Det er verdifullt for norsk jazz, et miljø som høster internasjonal jubel, men som likevel kommer i skyggen av mer kommersiell musikk på hjemmebane. Kulturministeren kan feire en festival som nå har fått en så tydelig profil at deres eget slagord, «Europas viktigste jazzfestival», faktisk er en realistisk målsetning».


Kanskje kommer solen frem i morgen.









Blogglisten

Når det jazzes i Domkirken

Om jazzgudstjeneste i Molde domkirke, dengang jazz var Djevelens musikk, tradisjon og fornyelse, sterk motstrøm mot lettvintheten og det overfladiske, fremme fellessskap og håp og tro.

Jeg vokste opp i Molde på 50-tallet. Kino og teater var syndens hus, og jazz var Djevelens musikk. På Vårherres vegne slo Prektigheten, Konformiteten og Fasaden ned på alt som kunne tenkes å inneholde et anstøt eller noe som kunne såre og krenke, kunne utfordre skikkelighet og sømmelighet. Fasaden var viktig, og kodene for kristen oppførsel rimelig klare. Gjerdene sto i betryggende avstand fra syndestupene, og den kristne frihet var et begrep jeg ikke hørte noe særlig om før noen år senere.
 Søndag var domkirken stappfull på jazzgudstjenesten dagen før åpningen av en av Europas aller største og viktigste festivaler. I form en vanlig gudstjeneste. Men New Orleans-musikken gir salmene ekstra trøkk, 
med Storyville storband (dirigent Einar Strande) og Moldekoret. «Hvilken venn vi har i Jesus» («What a Friend we have in Jesus») blir på en måte ektere, sterkere. Her var «Oh, when the saints» og «Amazing grace», men også respektfullt oppjazzet «Vår Gud han er så fast en borg», «Der det nye livet lever» og «Fra himlen høyt jeg kommer her». Med en samlende og gjennomtenkt tematikk, leder av sokneprest Grete Lystad Johnsen t.v) , biskop Ingeborg Midttømme og dirigent av Moldekoret,Ingrid Margrete Winter-Hjelm (t.h). Domkantoren i  Molde er Tone Synnøve Øygard Steinkopf og leder Elisabeth Lid Trøener  leder i Steinkopf Trio. og kantor Olav Arne Olav Steinkopf hadde arrangert flere av innslagene.
I min ungdom levde vi vel egentlig etter det gamle NSB-oppfordringen: Len Dem ikke ut av vinduet. Vi hadde en nedarvet angst for å gjøre noe galt. Men denne angsten slipper taket i kirken. Flere og flere steder møtes kunstnere med nysgjerrighet, åpenhet, undring og tillit.
En kirke i utvikling må balansere mellom tradisjon og fornyelse, og forholde seg til at menighetene består av mennesker med ulike musikalske preferanser til samtidens uttrykk. Både Molde Domkirkes og andre kirkedører har i de senere årene åpner seg mer for kulturlivet. Fra å være motkulturer gir kirke og kultur hvert sitt bidrag til den samme livserkjennelsen. Etter mitt syn er dette vitaliserende for både kirke og kunst.
Det har skjedd endringer i det norske kirkelandskap etter 1990, det er blitt større åpenhet og økt brobygging mellom kirke og kultur. Kirkefolk, kunstnere og andre kulturarbeidere har fått arenaer for å utforske muligheter i grenselandet mellom dem. Prosjekter prøver ut konkret samarbeid. Langsomt skapes det en ny forståelse og et nytt språk for å kommunisere på tvers av tilvante revirer. Langsomt utformes mål som både kirke og kulturliv kan stå sammen om uten at man gir avkall på sine grunnleggende virksomhetspremisser, og som gir noe tilbake til alle parter.
I utredningen «Kunsten å være kirke» ble det pekt på at kirken og kunsten har ofte har mye til felles. Kirken skulle egentlig være godt utrustet for å kunne se under overflaten, og inn mot det dypere. I dag er det kanskje dette det handler mest om, både for kunsten og for kirken: Forvalte det som ikke er til salgs. Sammen danne en sterk motstrøm mot lettvintheten og det overflatiske, og skape tyngde i livet.
Programerklæringen ble som sådan formulert av Herrens apostel for snart 2000 år siden. Teksten fra Filipperne 4.8 som i alle år hang utenfor redaktørkontoret mitt i Stavanger Aftenblad, er et godt program både for kirke, kultur, media og samfunn generelt: «Alt som er sant, alt som er edelt, rett og rent, alt som er ved å elske og akte, all god gjerning og alt som fortjener ros, legg vinn på det».
Jeg tror på en kirke der vi kommer når vi gråter. Der vi kommer når vi jubler. Der vi kommer med vår sorg, med vår sykdom og vår smerte. En kirke som kan stå midt i smerten, midt i gleden. Som fremmer fellesskap, håp og tro. Som løfter opp en høy, høy himmel som rommer Guds kjærlige omsorg for hver eneste en.
En kirke der det er rom for å fange opp dette i sanseinntrykk, der vi kan gjenkjenne våre erfaringer. I prestens prekener, i kirkerommets utforming, i menighetens musikkuttrykk – også i jazz.

Blogglisten

lørdag 8. juli 2017

Ferdaminne 39

VIKSFJORDEN: Polarskuta ”Fram”, Skiringssal-kaupangen som var Norges første by - det er mine assosiasjoner til Viksfjorden og Larviksfjorden. Her har vi årlig besøkt hytta til Inger Johanne og Eivind. Først i Rekkeviksbukta, så i Gonbukta. Heldig er den som har gode venner med åpne sommerdører i feriefylket Vestfold. Solkysten. Hvor mange ganger sitter vi ikke på svabergene i solskinn og ser tunge skyer lenger inne i landet.

Her spilte vi boccia mellom ”Fram”-monumentet og steinene som omgir det for å illustrere størrelsen. Her bygger Colin Archer det som blir et av historiens  mest kjente skip. Verdens sterkeste skip så langt blir sjøsatt i 1892. Fridtjof Nansen går over Grønland, og brenner alle broer, ingen retrett er mulig. Det samme gjør han når han nå snart skal oppsøke Polhavet. Derfor ”Fram”. Over Polhavet i tre år. Så til de arktiske øyene nord for Canada. Og endelig mot Sydpolen.

Det er under den 462 dager lange overvintringen på Franz Josefs Land at Nansen og Hjalmar Johansen deler sovepose fordi det er så kaldt. Og det er her Nansen julaften foreslår at de skal være dus. Til dette svarer  Johansen “Det må jeg få lov til å tenke over”. Og han fortsetter en ujke se ere:  “På nyttårsaften ble Nansen og jeg dus”. Det er også her Johansen overfalles av en isbjørn. Mens Nansen kaver for å få tak i geværet hører han Johansens ganske rolig si “Nu får De nok skynde Dem, skal det ikke bli for sent.” Nansen hiver seg rundt og skyter fra sittende stilling. Bjørnen faller død om.

Det er Nansen som får ære når de kommer hjem. Store folkemasser jubler. Kong Oscar II sier begeistret : “Leif Ericson, Vasco di Gama, Kolombus, Cook, Stanley, Nordenskiøld og nu Fridtjof Nansen.” Hjalmar Johansen får et noe traurig liv, men Nansen gjør sitt beste for å hjelpe ham, får ham med på Amundsens tok mot Sydpolen. Amundsens behandling av Johansen er etter min mening en skamplett i norsk polarhistorie og gjør at jeg ikke deler den store begeistringer for Sydpolens erobrer. Johansen begikk selvmord i 1913.

Og når jeg er i det polare hjørnet: En helt fra disse områdene heter Oscar Wisting. Han er sammen med Roald Amundsen den første i verden som er på både Syd- og Nordpolen. Om noen faller på sin post er det Wisting. Han jobber om bord i ”Fram”, som er kommet i museumshus på Bygdøy”, og overnatter i sin gamle lugar når han jobbet ombord. En morgen blir han funnet død. Hjertesvikt.


Og snakker vi først om Wisting, må vi ta med Jørn Lier Horst – selv om han bor på andre siden av fjorden, i Stavern -  som skriver meget lesbar krim om politimannen William Wisting. Horst varetterforskningsleder i politidistriktet men er i dag fulltids forfatter. Samme utvikling som Hanne Kristin Rohde, tidligere leder seksjon for volds- og seksualforbrytelser i Oslo, nå forfatter og foredragsholder på heltid. Hun forteller om intern politikultur og at det ikke var lett å komme på ledermøter som en av få kvinner tidlig på 2000-tallet. «Han der, hvorfor tekster han alltid når jeg snakker? Og de to, hvorfor hvisker de sammen når jeg har ordet? Hvorfor virker det som om de overhører det jeg sier? Hvorfor sier de "lille venn" og "kjære deg" til meg?» Og hun pirket i den udokumenterte synsingen enkelte av mennene kom med. Ikke populært.

Eivind har ny båt. Viksfjorden er 7 km lang, og på det smaleste er den bare 2 meter. Vi passerer Lam-øya der det på slutten av 1800-tallet etableres et stort steinbrudd for utvinning av larvikitt. Denne steinarten finnes ikke noe annet sted, og den blir raskt populær i utlandet, "med sit straalende farvespil i mørkeblaat, dels i lyseblaat, dels ogsaa i næsten sølvhvidt perlemorsskin". Men dessverre skjer det som i flere sammenhenger skjer i Norge: vi blir råstoffleverandører og ikke foredlere. Rundt 3/4 av norsk steinproduksjon består av larvikitt,i salg blir den kalt labradorstein, eventuelt Emerald Pearl. Her er stein for generasjoner og eksportverdien nærmer seg milliarden.

Litt inni fjorden går vi i land og føler oss på særdeles historisk grunn. Her er det gravet ut restene etter Skiringssal-kaupangen fra slutten av 700-tallet. Med navn etter Frøys skinnende sal, Vikingenes hovedstad, kjent fordi ferdamannen Ottar fra Hålogaland forteller den engelske kongen Alfred den store om ”nordmennenes land”, Nordweg, og at han har besøkt ”Sciringes heal.” Tønsberg får nøye seg med å kalles ”Norges første by som stadig er levende”.

Kaupang-utgravingen ligner på det som skjer i nabolandet når vikingbyen Birka avdekkes på en liten øy i Mälaren, noen mil vest for Stockholm. På Kaupang minnes jeg plutselig en av de mange store friidrettsopplevelsene på Bislett. Juni 1976: Lars Martin Kaupang setter ny norsk rekord på 1500m med 3.37.4. Det skulle gå 39 år før den ble slått av Henrik Ingebrigtsen, som tok et jafs til 3.31,46, ved Diamond League-stevnet i Monaco
På herresiden er det nå bare en virkelig gammel norgesrekord,  Kristen Fløgstads 8,02 i lengde fra 1973.På kvinnesiden står fremdeles Grete Waitzs 3000 m- rekord på 8.31.75 fra 1979.

Vannet rundt Vikerøya i Indre Viksfjord renner sakte på grunn av grunnforholdene. Det gjør at grønnalgen trives godt og vokser noen år så fort at hele sundet dekkes av et grønt teppe, og dette truer 
det nasjonalt viktige ålegresset. Dvergålegress er en sydlig art som er funnet noen få plasser i Sør-Norge, deriblant Viksfjord. Den regnes som sjelden i Norge, og derfor er Norges første spesialtilpassede farkost, «Slikken» Den er laget av bryggedeler med flyteelementer og to påhengsmotorer,  ser ut som noe Reodor Felgen har laget, men har fungere og gjort jobben.

Blogglisten

torsdag 6. juli 2017

Bedehus og kirke

Om møte på bedehuset, gudstjenesteendring med for mange alternativerog en kirke i spenningen mellom bevaringsvilje av det den har ment og stått for før, og forandringsvilje fordi både verden og kirken og vi som hører til der, hele tiden er i endring.
Bedehuset i Kjerringvik ligger litt avsides til. Men folk finner frem til sommerfest.  Flere enn vanlig denne julikvelden. Og på talerstolen står etter hvert to sentrale representanter for hovedstrømningene i norsk kristenliv – bedehuset, og (stats)kirken.
En tidligere generalsekretær i det som en gang heNormisjon, og en biskop emeritus (etter at vi nå også får tidligere kvinneligeDet norske lutherske Indremisjonsselskap biskoper, får de betegnelsen biskop emerita) trekker folk både fra Telemark og vestfoldske sommerherligheter.

Kirken har sin faste liturgi. Det har bedehuset også – men det kommer litt senere. Noen vil være uenig i den første setninger. Nei, liturgien er ikke lenger fast og gjenkjennelig, vil de si. Det er blitt for mange melodivalg, for mange tekster til bønner og liturgiledd. Det er stundom vanskelig å være med når vi kommer til en kirke et annet sted, vil de si.

Jeg forstår dem. Og siden vi befinner oss i et kristent felt der bekjennelse er en naturlig del av livet, kan jeg innrømme at jeg i dag ikke synes det initiativet vi tok for 13-14 år siden, er helt vellykket. «Vi» er i dette tilfelle biskop (emeritus i dag) Finn Wagle, kirkerådsdirektør  Erling Pettersen (emeritus han også) og tbb som Kirkerådets leder. Ungdommens kirkemøte hadde sterkt anbefalt revisjon av gudstjenesteopplegget, ikke minst for å nå nye generasjoner. Vi tente på ideen i bilen ned fra et møte i Kirkerådet i Erlings hytte i Hedalen, og så begynte revisjonsballen å rulle.
Færre alternativer hadde nok vært en fordel.

Bedehuset har også sin liturgi. Med små variasjoner: Åpning (en ung prest ble en gang bedt om å åpne et møte i et menighetshus i Oslo, gikk på talerstolen og sa: Jeg erklærer med dette møtet for åpnet). Fellessang.  Små kommentarer fra møtelederen. Solosang eller duo, trio, kvartett eller en sjelden gang et kor. Introduksjon av taleren. Tale. Fellessang, Bordvers. Mat og pause. Mange kjente å hilse på. 
Åresalg. For de uinnvidde: Loddsalg, i form av trebrikker med ti nummer, 50 kroner pr. åre. Dette ror i land en del penger. Ny fellessang. Friskere melodier enn i salmeboka, en annen sangtradisjon. Mer solo, duo eller osv. Ny tale. Fellessang. Aktuelt. Fellessang. Avslutning med Fadervår. Den gamle utgaven, det viktigste med den nye er etter min mening at «led oss ikke inn i fristelse» er erstattet med «La oss ikke komme i fristelse». En endring som er litt mer enn en nyanse.

Folk likte seg i Kjerringvik bedehus. De fikk budskapet om synd og nåde, de takket talerne og følte de hadde fått noe med seg hjem. En bekreftelse, en opplevelse av fellesskap. «Det var et godt møte». Og la det være sagt: Aldri har jeg hørt en pianist spille så engasjerende til sangene at det fristet til å ta ekstra i.

Noen av oss har gjennom livet ikke tråkket ned bedehusets dørstokk. Jeg har følt meg hjemme i kirken og Skolelaget. Bedehuset har ofte hatt en mer intens forkynnelse, og spesielt i mindre samfunn har nok noen reist ut som «Guds brente barn» med en tung opplevelsesbagasje av lydighetsmoral og ekstrabud i form av krav til livsstil. Samtidig er det åpenbart at bedehuset har vært et svært viktig innslag i norsk kristenliv, et helt sentralt sted for forkynnelse, et viktig miljø for mange.

Ekteskap for likekjønnede setter samholdet i kristen-Norge på prøve. Kristne leser Bibelen med ulike briller. Vi har alle vår egen historiske, kulturelle, kjønnsmessige og konfesjonelle bagasje. Det som tidligere ble oppfattet som et entydig ”Guds ord”, er i noen sammenhenger blitt modifisert og nyansert slik at det er åpnet for en ny holdning og praksis. Kirken er en størrelse som lever midt i menneskenes historie. Samtidsperspektivet har vært en nøkkel som åpnet Skriften. Slik ble nye sider ved budskapet oppdaget og konkretisert. Slik ble kirken i stand til å reflektere over nye sosiale og kulturelle situasjoner. Kristen etikk vil stadig måtte reformuleres om den skal nå fram til samtidens mennesker.

Bibeltekster gjenspeiler sin samtids sosiale strukturer, institusjoner og holdninger. I dag er det større oppmerksomhet knyttet til hvordan tekstenes råd og formaninger ble påvirket av ulike sosiale og kulturelle forhold. I arbeidet med å forstå disse tekstene hører det derfor med å vurdere hvordan sosiale strukturer og kulturelle mønstre som den gang var utbredte og innflytelsesrike, er blitt endret og brutt opp under nye livsbetingelser,
Kirken står i spenningen mellom bevaringsvilje av det den har ment og stått for før, og forandringsvilje fordi både verden og kirken og vi som hører til der, hele tiden er i endring. 
Vi trenger alvorlig besinnelse på hva som er grunnleggende og uoppgivelig, og hva som er bestemt av den historiske konteksten. Kirkehistorien forteller med all tydelighet at vi bør vi bli varsommere med de skråsikre påstander og dommer.

Bibelen skal inspirere oss forpliktende nestekjærlighet i handlinger. Kjærligheten går ikke utenom tvilen, men gjennom den – på vei mot sannheten. Det bør skape ydmykhet i stedet for skråsikkerhet.
En enkel tanke på veien hjem: Det kan være greit å møte litt andre miljøer enn de man vanligvis ferdes i.


 Blogglisten

fredag 2. juni 2017

Pinse, misjon, Vesten og endret tyngdepunkt

Forvirringen rundt pinse er stor. For mange er helgen bare en ekstra fridag og markering av en gryende sommerfølelse. Navnet pinse kommer av det greske ordet pentekost, som betyr ”femtiende”, for det er femti dager mellom påske og pinse. Den kristne kirke feirer pinse fordi Gud sendte Den Hellige Ånd til jorden på en ny og helt avgjørende måte. 
Pinseunderet: Gjengivelse fra middelaldermanuskriptet Hortus delicarum av Herradis Landsbergensis 
Før Jesus tok avskjed med disiplene lovet han dem at de ville få en talsmann som kunne tale på deres vegne. Den hellige ånd er først og fremst et uttrykk for Guds nærvær. Den er Guds kraft og det som gir liv til kirken og de kristne. Den  forvandlet disiplenes feighet til frimodighet. Fra pinsedag av fikk ordet misjon en ny og dynamisk mening. På mange måter er det riktig å kalle pinsen kirkens fødselsdag.

Den norske kirke er et resultat av misjonsvirksomhet. Evangeliet ble brakt til Norge og slo røtter her gjennom mennesker på reise. Fra første stund ble det gitt videre av mennesker på reise.
I Norge er begrepet misjon blitt sterkt knyttet til noen av de religiøse bevegelsene på 18- og 1900-tallet. Å bringe evangeliet til alle folkeslag, var en hovedsak for misjonsbevegelsen. Det førte til at mange rogalendinger en tid var bedre bevandret i stedsnavn på Madagaskar enn i Norge.

Misjonsbevegelsen åpnet en lukket, nasjonal embetskirke for det folkelige, for frivillig initiativ, åpnet for verden utenfor Norge og for den universelle kirke. Misjonsbevegelsen ga også viktige impulser til den strukturen som senere vokste fram gjennom de kirkelige aktivitetene i rådskirkens regi. Misjonen har vært demokratibyggende – spør bare lederskapet i Madagaskar.
Misjonsbevegelsen fødte den økumeniske bevegelse, og den har gjort verden til et bedre sted å leve for millioner av mennesker. Samtidig var virksomheten preget av etnosentrisme (å gjøre sin egen kultur til målestokk for andre) og paternalisme i møte med ”den som er annerledes”.

Dette er en belastning hele kirken deler at misjonsbegrepet lenge ble så sterkt knyttet til Vestens ekspansjon - politisk, økonomisk, teknologisk og kulturelt. I ettertid har både samfunnet, det økumeniske kirkefellesskapet og misjonsbevegelsen tatt nødvendige oppgjør med ideologiske og praktiske sider ved denne ekspansjonen. Den norske kirke har erkjent uheldige grep i forholdet til samiske folk og Romani-folket.

Etnosentriske og paternalistiske holdninger er dype trekk i den menneskelige natur. Derfor er det nødvendig at kirken har et vedvarende selvransakende lys på hvordan de kommer til uttrykk. I dag drives mye av misjonsorganisasjonenes arbeid som samarbeidstiltak med selvstendige kirker. Nasjonalkirkene inviterer til definerte arbeidsoppgaver. Likevel kopler mange misjonsbegrepet med en overlegenhetstanke. Det er tungt å endre tradisjonelle bilder og oppfatninger, det er å kommuniserer svært tydelig de endringer misjonsarbeidet har gjennomgått og det nye globale mønsteret i kirkens misjon.

Misjonsbegrepet rammes også av sammenbruddet av et absolutt sannhetsbegrep i det postmoderne samfunnet. Blant mange mennesker relativiseres sannhetsbegrepet til det som er sant for noen. Å hevde egen tro som sann i universell betydning stemples av disse som ”fundamentalisme”, respektløshet og arroganse.
Men Kirken må uansett som en bekjennende kirke holde fast ved sin tro på Jesus Kristus som ”veien, sannheten og livet”, og ta de praktiske konsekvenser av denne tro ved å dele den med alle og ved å bekjenne denne tro i en urettferdig verden.

Tyngdepunktet i kristenheten har flyttet seg. Enveis-påvirkningen er blitt en tovei-kommunikasjon og har gjort at Den norske kirke har lyttet og åpnet seg for impulsene og inspirasjonen fra den verdensvide kirke, særlig fra kirkene i sør.
Vi må ta inn over oss de kulturelle endringer som i globalt perspektiv ligger i at den del av kristenheten som ikke før var kristenhet, i dag har fått et dynamisk, misjonerende, frimodig og sterkt preg som langt overgår det som den tradisjonelle kristenheten opplever. I dag får den norske kirke prestehjelp fra Afrika. Den ring som Det norske Misjonsselskap i Stavanger begynte å arbeide på i 1842, er blitt hel. 





Blogglisten

onsdag 31. mai 2017

Når lovens givere og utøvere bør straffes

Offentlighetsloven er blitt strengere, men departementene og andre offentlige institusjoner gjør det stadig vanskeligere å å kontrollere forvaltningen, nå sist påvist av Riksrevisjonen. Regjeringer har gjennom årene ansatt stadig flere informasjonsmedarbeidere, men det virker som om de er mer opptatt av hindre medias kontroll av og tilgang til politikere og embetsmenn enn av å informere. Det hjelper slett ikke at de får finere titler.
Gjennom et langt avisliv opplevde jeg at myndigheter og politikere bryter norsk lov - men krever at vanlige borgere skal være lovlydige. En som har gjort en liten tabbe i forhold til pensjonsbestemmelsene, men gjør oppmerksom på det så snart man bli klar over det, straffes ubønnhørlig. Offentlige ledere som bryter Offentlighetsloven og enkelte ganger til og med nekter Sivilombudsmannen innsyn i dokumenter, burde være mer kvalifisert til straff. Kanskje degraderes?
Når ikke myndigheter på ulike plan vil følge norsk lov, gir det ytterst uheldige signaler.
Det er nedbrytende for samfunnsmoralen når
- rektor ved Universitetet i Tromsø i sin tid sa (som mange andre ledere stadig sier) at ”jeg er fullt klar over at vi begår lovbrudd ved ikke å offentliggjøre kandidatene” (søkerne til en stilling). For henne var ”universitetes beste” viktigere enn norsk lov. Denne bestemmelsen blir mer og mer gjennomhullet, og hvis politikerne ønsker det sik, bør de heller åpent stå frem og kreve lovendring.
- en ordfører på Jæren forteller til lokalavisen at han stadig vekk bryter Offentlighetsloven
- sivilombudsmannen har slått fast at den rådende holdningen i svært mange etater er at mest mulig bør unndras fra offentlighet, og dermed setter eget skjønn over lovens
- kommuner unnlater å journalføre e-post i henhold til arkivloven
Folk sitter igjen med et inntrykk av at politikere ikke er så veldig nøye med å respektere lover som de selv pålegger andre å følge 
Lovens givere og lovens utøvere har et spesielt ansvar.Blogglisten

mandag 1. mai 2017

Kjemp mot fatttigdom!

I 126 år har 1.mai vært feiret som arbeidernes internasjonale kamp- og festdag. Det har vært en viktig kamp, en kamp for rettferdighet og solidaritet. Den bør i sitt vesen ikke være en partidag, men en dag der vi alle stopper opp, gleder oss over den sosiale utjevning som har skjedd. Og ikke minst spør: Hva er det viktigste å kjempe for nå, er det hull i velferdsstatens stadig mer finmaskede nett som trenger å tettes?

Av de reformer som presser på, synes jeg man nå skulle konsentrere seg om èn; Avskaffelse av fattigdommen (så langt det er mulig). La oss løfte de som har minst, og vente med andre forbedringer - unntatt likelønnsproblematikken - til vi har klart dette. Tidligere statsminister Odvar Nordli sa i 1979 at de nordiske velferdsstatene hadde lykkes med å utrydde fattigdom. Dessverre - han tok feil.

Sosialklientene er den gruppen Regjeringen bør heve ut av fattigdommen. Å øke sosialhjelpen til laveste fattigdomssats på 101 000 kroner (OECD-skalaen) vil koste ca. 650 millioner kroner i året.
De 1o prosent rikeste i Norge har økt sin andel av de totale inntekter til nesten 30 prosent. De 10 prosent fattigste har derimot fått redusert sin andel til omtrent 3 prosent.

Selv om Norge er verdens rikeste land, faller noen utenfor. Og jeg skulle ønske at nettopp denne 1.mai - vel 4 måneder før stortingsvalget - ble et startskudd for en konkret innsats når det gjelder å avskaffe fattigdommen i Norge, et bredt politisk forlik med klare tidsplaner. Intet snakk om holdningsendringer - konkret handling.


De fattige i Norge er ikke en ensartet gruppe: De er blant annet
- syke og uføre
- unge arbeidsledige
- eldre med minstepensjon
- enslige med lav inntekt
- aleneforeldre som ikke greier den doble forsørgerbyrden.

Når du møter mennesker som har det vanskelig, hører du uttalelser som disse:
Fattigdom, det er når du
- ikke vet om du har nok penger til mat resten av måneden, og du ikke kan kjøpe det som er sunt for barna dine fordi det er for dyrt.
- lar være å spise for at maten skal strekke lenger, og barna ikke skal merke at det snart er slutt på pengene.
- må parkere bilen(som du trenger for å beholde den halve stillingen) når du går bensintom, og må gå resten av veien hjem fra jobben, fordi du ikke får penger før neste dag., du trenger nemlig de siste tretti kronene til å lage middag til ungene
- ser skuffelsen i øynene på barna dine når du må nekte dem å være med på helt vanlige ting som fotball eller andre aktiviteter fordi du ikke har råd
- ikke vet om du skal la barnet ditt gå i den bursdagen fordi du ikke har råd til å kjøpe en gave
- barna dine ikke er "med" i venneflokken.

Til tross for sterkt nasjonal fokus på fattigdom både gjennom politiske programmer og i media, har handlekraften fra regjeringer av ulik farge vært for svak. Personer som er avhengig av offentlig inntektssikring utgjør hoveddelen av fattige De må ha til livets opphold.
Fellesorganisasjonen (FO) avga i desember en uttalelse som ba om at Regjering, Storting og kommunepolitikere begynner å lytte til brukere, forbruksforskere og fagmiljø og deretter handle:

Innfør en nasjonal minstenorm for sosialhjelp til livsopphold (ekskl. boutgifter) som prisjusteres hvert år. Denne normen må minimum tilsvare Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) sin forskningsbaserte standard for et nøkternt livsopphold.

Hev de laveste trygdeytelsene opp på et forsvarlig nivå, slik at det gir rom for livsopphold på minimum SIFOs satser

Dette er gode forslag. Vi vet at det er sosialklientene som er mest utsatt. De kan ikke eie noe av salgsverdi, og de får i gjennomsnitt 7100 kroner i måneden i sosialhjelp, 3100 kroner til bolig og 4000 kroner til livsopphold, i alt 85 200 kroner i året.

I 2005 ble det avgitt et løfte om 
at fattigdommen i Norge skulle avskaffes. Noe er gjort, men langt ifra nok.
Gjør noe som monner. Nå!!
(Denne bloggen skrev jeg for åtte år siden, Dessverre - den synes like aktuell i dag. )

Blogglisten

onsdag 12. april 2017

Påsken - mot døden, mot livet


For noen år siden feiret jeg påske i Jerusalem. Husker de store folkemassene, oppstyret, uroen. Gikk i Langfredagsprosesjon gjennom de gamle, trange gatene som Jesus en gang gikk på sin vei til Golgata. Forsøkte så godt det var mulig med konsentrasjon og tanker om Jesu lidelsesgang. Men rundt meg var det et yrende liv, mye handling med turistene. Skrik og rop, knuffing og pengeveksling. 

Jeg opplevde dette spriket, som skremmende og vanskelig, helt til det gikk opp for meg at nettopp slik var det også da Jesus gikk den samme veien med korset og tornekronen. Livet gikk sin vante gang. Hvis folkene langs ruten overhodet brydde seg om Jesus, var det nok med hånsord og spott. Enda en gang skulle en forbryter straffes. Trolig var det mest lettelse blant de som så på over å bli kvitt denne sinnsvake mannen som ga seg ut for å være Gud.

Både korset han segnet under og hans død ble møtt med en iskald skulder, forakt og hat fra dem han mente å bære korset for – og døde for. Siden den gang har korset vært foraktet og hatet, men samtidig tilbedt og elsket. Og det vil vi oppleve også denne påsken.

Stein Mehren har fanget dette opp i noen linjer:
”Det ensomste
av alle trær er korsets
tre.
Det blomstrer først i himmelen”.

I disse få linjene opplever jeg noe av det mest sentrale i påskens budskap – korsets kraft og betydning.

Korset forteller meg at jeg er elsket av Gud midt i mine nederlag og min skrøpelighet. Det finnes en vei til Gud som ikke roper på krav og innsats og prektighet, men som tilbyr nåde og tilgivelse, oppreisning og nytt liv. Gud handlet der jeg ikke fikk det til.


Langfredagstegnet er et kors. Det tolker seg selv. Påskemorgens tegn er en tom grav, et tegn som må tolkes på nytt og på nytt. Stadig må det tydeliggjøres i enkeltmenneskers liv og i folkenes historie hva oppstandelsen innebærer. 
Frihet. Kraft. Fremtid. Liv.

Det finnes alltid en påskemorgen Den kristne tro gir fremtidstro og holdepunkt.
Påskens glede kan bli den enkeltes glede. Vi må ikke stanse med døden – Jesus lever. Vi går mot døden – men vi kan samtidig gå mot livet.


Blogglisten

søndag 9. april 2017

Den store Påskereisen

Årets påskereise er basert på aktuelle hendelser og geografi. Den går i Adresseavisen, Bergens Tidende, Fædrelandsvennen og Stavanger Aftenblad. Disse spørsmålene er like i alle avisene,  og tillegg har den enkelte avis 3-4 lokale spørsmål.
For den som har lyst til å prøve seg - god reise!
1.Entreprenøren som dro til Sunnmøre for å hente en båt, og som trivdes godt med henne som gråt mest, kommer fra dette klyngetunet.  Hun med posen kom fra kommunen der stedet ligger.
2. En tilbakeføring av et kjent skip til situasjonen da det startet på en meget kjent ekspedisjon, blir ferdig i år. Det har fått hus på en kjent halvøy mellom to kiler, men vi skal til stedet der skipet ble bygget. Den eneste fastlandskontakten fra stedet er en tunnel.
3. Det så ut til at for første gang på over 200 år skulle ingen norske båter til et geografisk definert område, men det blir fire båter likevel.  Da spørs det hva hun sier, en 82 år gammel dame som ble internasjonalt kjent i en 60 år gammel film med tittel inspirert av 2.kapittel i Genesis. Båtenes virksomhet har historisk hatt sentrum på stedet vi skal frem til; herfra kom pionéren som ga navn til en by som senere skiftet navn.
4. Politikeren som tidligere i år ble angrepet både av med- og motspillere, er født i denne kommunen. Her ble det i februar begeistring for et løfte om en samferdselsmessig forbedring i milliardklassen. En herfra har organisert et forsvarsarbeid som skapte stor norsk jubel i januar. Kommunen får nå mer museal kompetanse.
5. Den største militære hendelsen i sitt slag i et definert område i en bestemt tidsepoke, ble det første tilbakeslag for et land. Det foregikk ved denne kommunen, og blir nå norsk spillefilm/TV-serie. Kombinasjonen miljø/transport fikk oppmerksomhet etter et landsstyremøte her i desember. Hun som har spilt i 20 – 30 filmer og var gift med to nasjonale kulturpersonligheter, vokste opp i kommunen.
6. Et tresifret antall mennesker fra et land i Europa (som for 10 år siden ble nr.27)  utgjør 7-8 prosent av innbyggertallet i denne kommunen. Han som kanskje var verdens dyktigste i sitt slag og er kjent bl.a. fra en medisinsk stafett fra over 90 år siden, vokste opp her. En av dagens parlamentariske ledere er født her. Lokalavisen har navn etter en fugl.
7. Mange vil jakte i fylket der dette tettstedet ligger. Herfra kommer han som ble jaktet. For 35 år siden førte et uhell i tettstedet til at det som kunne blitt en dramatisk handling, ble mislykket. Kommunen der bygda ligger, er en av de få i landet der Venstre ble større enn Høyre ved valget i 2015.

8. I januar ble det meldt om et fossil, funnet for noen år siden ved dette fjellet, og fossilet har ført til oppdagelse av en hittil ukjent dyreart fra en periode med et navn identisk med noe som er brukt i skoletiden. Fjellet har navn etter han som ser både fortid og fremtid, mens fossilet har fått navn både etter en norsk vitenskapspioner og en miljøorganisasjon som i 2017 er 50 år.
9. Han som skrev om kjøkkenstolen og hårklipperen, med utgangspunkt i David, og som skrev til henne med et fornavn som også er et nasjonalsymbol, døde i november. Han ble født i en by som har det nest største antall innbyggere som snakker språket til landet med nasjonalsymbolet. Norske brødre dro fornøyd herfra.
10. En begravelse for både mor og datter skjedde like før nyttår i dette kjente distriktet.  Moren sang i regnet, og datteren ble kjent da hun for 40 år siden deltok i den første  – som ble den fjerde – i en serie verdensberømte filmer.
11. Stikkord for en mye omtalt hendelse i dette fylket i februar: Nord-Korea, Japan, rakett, telefon. Kanskje var det her at et presidentvalg ble avgjort av en rettsinstans. To søstre her har åtte OL-gull og ett sølv
12. En grufull hendelse der mange døde, fant sted i denne opplevelsesbyen i fjor sommer. Her finnes norsk stavkirke, norske bunader og norsk mat. Et norsk teater har siste året spilt et stykke med denne byens navn; handlingen skjer over flere hundre år.

13. Flere titalls personer, blant annet en elitegruppe, døde i høst på vei til denne byen. Den ligger nær to hav, og var i sin tid en meget uoffisiell, meget spesiell trafikkhovedstad. En Netflix-serie (2015 og 2016) handler om en baron i byen. I det siste tiåret har byen fått flere priser for byutvikling.
14. Nå er det syv -  vi skal frem til et område som trolig med det første blir definert som nr. 8. De synligste partiene er deler av et kongedømme, der en dronning styrer, og et område som sender representanter både til overhuset og underhuset i et land i en annen verdensdel.
15. En som er mye omtalt, og ikke har det så lett, var på det mange håper var forhåndsbesøk i denne byen i februar. Hun møtte en kritiker – de hilste ikke på hverandre. Det var mye politisk uro i dette landet i høst; det ble forsterket gjennom en sjelden hendelse i mars.
16. Ble en slektning av en forgudet statsleder forgiftet i denne byen i februar? Tvillinger her er i verdenstoppen.
17. En befolkningsgruppe på vel en million mennesker i denne delstaten er utsatt for forfølgelse.  En fredsprisvinner kritiserer Norge for å ha vært godtroende. Norge har ettergitt en stor gjeld til landet der delstaten ligger. Et stort norsk selskap slipper skatt noen år.
18. Den nye presidenten i dette landet tok nylig kraftigere i enn Lars Sponheim. En politisk fange er nå løslatt etter å ha sittet i fengsel siden 90-tallet. Et stort norsk selskaps engasjement i landet har ikke vært spesielt ærerikt.

19. Databehandling og rutinebrudd i denne byen skapte oppstyr tidligere i år. Her ble den store frihetskjemperen med den markante etiske holdningen internert i et palass eid av den tredje i rekken av åndelige ledere. Byen ligger i en delstat, 15 mil fra en stor, kjent by som har skiftet navn.

20. Like før jul åpnet en ny forbindelse som krysser dette kjente området, som er vel tre mil langt. Området ligger i et land med mye uro siste år, og der er det problematisk å være journalist og forfatter. En folkeavstemning kan gi flertall for grunnlovsendringer som styrker presidentens makt. 
21. For 70 år siden og i de de neste ti årene ble det gjort historisk viktige funn på dette stedet. I februar ble det kjent at arkeologene har funnet spor av det man tidligere har funnet. Stedet ligger om lag to mil sør for en by der det bodde en kjent toller, og der det ble benyttet en uvanlig krigsstrategi.
22. Dette landet er på verdenstoppen i produksjon av noe som særlig er populært i unge år. I fjor høst var det uro i landet, soldater fikk kontroll over noen byer.  Et norsk misjonsselskap har (i øyeblikket) flere misjonærer der. Landet er omtrent like stort som innlands-Norge, og den første presidenten satt ved makten i over 30 år.

23. En selvbiografisk bok skal nå bli tv-serie. Handlingen skjer mye på en stor gård i dette landet. For vel 30 år siden dannet boken grunnlaget for en film. Hun som spilte hovedrollen i den, spilte i en annen - meget populær - film, en mor med dagbok og tre tidligere kjærester. Forfatteren av selvbiografien skrev om et usedvanlig måltid i et norsk utkantsted.

24. En av de største delstatene i Tyskland sa i fjor at den ikke lenger vil ta imot asylsøkere fra dette landet, der det skal åpnes neste år et anlegg som over tid skal gi fornybar energi til halvparten av innbyggerne. I desember prøvde en gruppe å storme en område i landet som tilhører et annet land.

25. Nordmenn har de siste månedene tatt flere andreplasser i internasjonale mesterskap, et av dem i denne byen. En utøver fra Norge har her gjort suksess både i europeisk og verdenssammenheng. To store elver møtes i byen. To brødre som vokste opp her, har for sin oppfinnelse naturlig nok fått stjerner i et kjent fortauområde i en annen verdensdel.

26. En norsk kaptein flytter i år til denne byen, og vil der arbeide sammen med en norsk Ibsenskikkelse. Byen ligger i et land med en innvandringskritisk statsminister. Byen er omtrent halvveis mellom to hovedsteder som begge ligger ved en stor elv.

27. Denne byen er i år sentral i en stor jubileumsfeiring for begynnelsen av en viktig historisk utvikling i Europa. En dør var viktig. Byen har gitt navn til en brødtype som kanskje har vært mest benyttet i Bergen. Byen ligger ved en elv som er vel 100 mil lang.

28. En annen norsk andreplass i et internasjonalt mesterskap ble i år vunnet i denne byen, som ligger om lag 1000 m.o.h. i et område som også strekker seg inn i et naboland, der norske muligheter trolig ble torpedert i november. Sølvvinneren kjenner ikke grenser, er aktiv politiker, er hyllet for humanitær innsats og har deltatt i et prestisjetungt toppmøte.

29. En planlagt film om en romanse mellom en som senere ble statsoverhode  - henrettet og 90 år senere rehabilitert - og en danser, forlanges nå stoppet av krefter som føler seg krenket. Den kjente danseren ble 99 år og bodde i denne byen. Statsoverhodets mor var tante til et norsk kongepar. Om to år skal det i byen vises en norsk forestilling som bygger på et kjent drama der en av de sentrale skikkelser vender hjem til hemmeligheter på Vestlandet.
30. Var legenden det hun ble henrettet for? Eller tvertimot? Nesten 100 år senere er nå rettsprotokollene offentliggjort – vil de gi svar? Hun kom fra denne provinshovedstaden for et område med to offisielle språk. Et stort vinterarrangement (når forholdene stundom tillater det) i nasjonalidretten har sentrum her. På en bevegelig helligdag er her det største blomstermarkedet i landet der byen ligger.

31. Hun er gift med et fenomen, og fikk sølv kort tid etter et lite gull.  I landet hun kommer fra, er det en politiker som sier at han er den eneste i sitt slag i verdensdelen der han bor. I møter med landets herrelandslag, vant i fjor det norske laget i håndball, mens fotball-gutta tapte.

32. Her er det mange glade hjul, ikke minst om vinteren. Nylig ble det kjent at det planlegges relansering av en gammel modell av et verdenskjent kommunikasjonsprodukt; noe av produksjonen har skjedd i denne byen. Byen ligger nesten ved Polarsirkelen, og den har en lokalisering vi finner i en kjent vuggevise der versene har ulike varianter av tre.
33. Han som har skapt et allment uttrykk som er en god forenkling av Janteloven, og som har det på den syvende, fylte i januar et rundt år. Han vokste opp på dette stedet. Herfra kjenner vi både han som våknet tidlig, og han som malte med mye hvitt.
34. Mange nordmenn ble i vår kjent med en som opererte på dette stedet. Blodsbrødre fikk leilighet i nærheten, og frekventerte et brunt etablissement her. Stedsnavnet finnes igjen hos de som i mytologien i visse situasjoner bestemte over liv og død.
35. Et bygg i dette – nå meget kjente - området, ble åpnet i 2016. Det ble i en kåring i høst utpekt som et av årets viktigste hus, og det ble også nominert til en europeisk prestisjepris. En del stolper står sentralt. En utenlandsk politiker som ble utvist fra hjemlandet, bodde her en sommer i andre halvdel av 30-tallet, før han ble utvist.

36. Nok en andreplass (meget skuffende)  i et internasjonalt mesterskap ble like før nyttår vunnet av en som er bosatt i denne bygda, der et skille i fjor høst skapte oppmerksomhet.

37. Klarer han som begynte i en ny jobb etter nyttår, å føre suksessen videre? Mange husker hans overraskende og omdiskuterte innslag i en nyhetssending for 15 år siden, det ga ham et kallenavn. Han kommer fra denne byen. For vel et år siden var svært mange pressefolk samlet her.
38. I november fikk en anonym selger svært godt betalt for jenter i stråhatt og sommerkjoler på dette stedet. En som var dronning i Europa i over 30 år, besøkte stedet på 50-tallet. Her bor toppidrettslederen Her bor toppidrettslederen som i 2000 ledet en norsk mannsgruppe som kvalifiserte seg til noe som vi ikke klarte i 2016.
39. En prisnominert dokumentarfilm om kulturtradisjoner i dette sognet hadde premiere i november. Noen av innbyggerne har litt trøblete kommunikasjon med utenverdenen. I et bryllup for vel 70 år siden var brudens kjole sydd av en spesiell silke fra hendelser i området skildret i en TV-serie i 2015.


 Blogglisten

onsdag 29. mars 2017

Venstre - med ansvar for fremtiden?


Jeg begynner med en historie om Lars. Om Lars Oftedal, sin tids retoriske kombinasjon av Carl I. Hagen og Aril Edvardsen – presten, venstrestortingsmannen og grunnleggeren av Stavanger Aftenblad. Han holdt en gang et flammende valgforedrag på Jæren. Etterpå steg en bygdemann fram og sa:
-Dæ va vel og bra nok dæ som presten sa – men kunne dæ ikkje lada seg å få greia på i få og enkle ord kæ dæ æ Vinstre eigentle vil?
Svaret kom kjapt: - Jau, dæ ska eg seia deg: Vinstre vil ha meir mad og meir penga.
Interpellanten ble overrumplet over et så storartet et program, og ropte glad: -Skriv meg inn.

I dagens kappløp om hvem som kan gi størst skattelettelse er det nok ikke like lett  å håve inn nye Venstre-medlemmer på et slikt program. Og når det gjelder mat, er også det et tema der det synes noe usikkert om dagens Lars utløser samme brede begeistring.

Venstre har et sosialliberalt grunnlag. For meg betyr det – til enhver tid og i enhver sammenheng - å finne den rimelig balanse mellom på den ene siden frihet og utfoldelsesmuligheter for den enkelte og på den annen side et solidarisk ansvar for brede fellesskapsløsninger. Dette er fjernt fra ensidig nyliberalisme og blind tillit til markedsøkonomien. Der politiske mål skal oppfylles i tillegg til forretningsmessige, er blanding av statlig eierskap og privat kapital en hensiktsmessig løsning. Dette må ligge bak alle politiske vurderinger og handlinger.

Ved siste valg brukte Venstre slagordet ”Du er sjefen”.  Jeg skjønner tankegangen som ligger bak, men jeg er samtidig redd for at det lett kunne tolkes populistisk. Det viktigste må være å ha idealer og på det grunnlag kjempe for velgeroppslutning.  Man skal være på vakt slik at man ikke selger sjelen sin til mediestrateger og informasjonskonsulenter og dermed gjør sin egen politikk til en merkevare lik Coca Cola eller Microsoft.
Mitt ønske for Venstre er dette: ”Tar ansvar for fremtiden”.

Med jevne mellomrom opplever vi hvordan politikere og andre tar avstand fra og ber om unnskyldning for fortidens gjerninger. Kanskje det er vel så viktig å spørre: Hva er det ved dagens politikk som fremtidens generasjoner vil føle behov for å unnskylde?
Jeg er redd for at den store kritikken vil komme på at vi ikke ønsket å betale regningen for vår egen velferd men håpet at kommende generasjoner var villige til å betale prisen. At vi trodde at økonomisk vekst kunne løse alle samfunnsproblemer.

I vår del av verden merker vi fortsatt lite til problemene med den urovekkende økologiske overbelastningen,  Hittil har vi hatt penger nok til å skaffe oss det vi trenger, men trolig er det bare et tidsspørsmål før de globale knapphetsproblemene vil merkes av alle. Den tidligere Verdensbank-rådgiveren Herman Daly sier at ”vi lever som om Jorden var på opphørssalg”.  Venstre må være konstant i forkant for en politikk som er basert på måtehold. medmenneskelighet og mer rettferdig fordeling av de godene som vi disponerer.

Jeg kom torsdag tilbake fra en uke i Afghanistan. Det er et av de områdene der vi som har, må  hjelpe i akutt nød, samtidig som vi i samarbeid med afghanerne bidrar til å legge grunnlaget for langsiktig utvikling, hjelp til selvhjelp, med mål å gjøre folkene uavhengig av hjelp.
Men penger alene er ikke nok. Fattigdom bekjempes ikke gjennom subsidier og gaver. Det er nødvendig å påvirke opinionen og de som har makt og myndighet i samfunnet. Derfor må et sosialliberalt parti være en drivkraft i et mer engasjert og målrettet arbeid for en global solidarisk økonomi. For å bekjempe sult og fattigdom må maktstrukturer endres. Bistand alene løfter ikke noe land ut av fattigdom. Det må etableres bedre internasjonale rammebetingelser for handel med varer og tjenester, gjeld og investeringer. Og på hjemmebane må Norge sørge for at politikken på områder som handel, landbruk, energi og utlendingspolitikk er mest mulig konsistent med utviklingspolitikken. Er det for eksempel slik at Norges politikk til oljepriser og utvinningstakt plasserer oss på den riktige siden i spenningen mellom global solidaritet og nasjonal egoisme?

Et sosialliberalt parti må arbeide aktivt for og samarbeide med alle som vil minske de økende forskjeller i verden - de som bidrar til økte konflikter, ustabilitet og grenseoverskridende problemer som igjen kan bli en del av også vår hverdag. 
11.september fortalte oss noe om nødvendigheten av et slikt arbeid.. Det som skjedde gir grunnlag for mange refleksjoner og spørsmål.  Et av dem er dette: Har Vestens grådighet, økonomiske utbytting og overmot vært med på å skape grunnlag for hat og terror? Hva kan vi gjøre der  frontene er uforsonlige, urettferdigheten overveldende og terroren uten ende? Har kanskje avisen The Standard i Hong Kong rett når den nylig skrev at den økonomiske spekulasjon er den verste form for internasjonal terrorisme, som har flere menneskelig på samvittigheten enn det vi ellers kaller internasjonal terrorisme.
Det beste virkemiddel i kampen mot det onde er å fjerne urettferdighet, fattigdom, sult og sykdom, påvirke globaliseringen slik at den kan få et menneskelig hjerte.

På nasjonalt plan ser jeg de to mest sentrale overordnede politiske utfordringene i dette å erstatte oljen som drivende motor i utviklingen, og å reformere velferdssystemene for å dekke befolkningens voksende og stadig mer individuelle behov.
En bærekraftig forvaltning og utvikling krever at vi bruker noe av dagens overskudd til å sikre fremtidige generasjoner tilgang på ressurser. En næringspolitikk basert å på optimalisering av avkastning på kapitalen er i konflikt med en bærekraftig forvaltning av naturressurser. Skogplanting lønner seg ikke hvis en beregner rentes rente.

Vi har noe å lære av tidligere generasjoner, som satset intens på en teknologisk utvikling og investering i ressursleting og ressursutvinning. De bidro til å utvikle mye ressurser og ny teknologi, slik at atter andre ressurser kunne tas i bruk – for å tjene menneskene.
Den som i dag tar ut begrensede ressurser eller belaster miljøet med utslipp og avfall, forsyner seg av menneskehetens fellesarv, ofte uten å betale hva dette koster fellesskapet. Hensynet til de kommende generasjoner tilsier også at miljøprofilen bare må styrkes. Venstre må forsterke arbeidet for en politikk der det er en belastning ikke å opptre miljøbevisst. For bedriftene må det koste kunder, for det offentlige stemmer og tillit. 

Mange av oss snakker lettere om å bruke verdier enn om å skape dem. Mye tyder på at Norge omkring 2010-15 møter et verdiskapingsgap der nedgangen i petroleumsinntektene faller sammen med en sterk økning i pensjonsutgiftene. Slik det ser ut i dag vil inntektssiden i nasjonalregnskapet mangle 200- 300 milliarder kroner i 2020. Dagens oljefond vil da raskt kunne forsvinne. Lønnsveksten i Norge har i flere år vært større enn hos våre handelspartnere, og konkurransesituasjonen for bedriftene forverres i en tid da de må bære stadig større byrder på vegne av fellesskapet.
Den som vil ta ansvar for fremtiden, må kanskje preke moderasjon mer enn økt privatforbruk.

Skole er blitt et sesam-sesam. Venstre burde egentlig være skolepartiet fremfor noen. Kanskje kan vi prøve å sette dette spørsmålet på dagsordenen: Hva er verd å lære i det 21.århundre? Noen mener at det viktigste er å vite hvordan man tar seg frem i dotcom.jungelen, hvordan man finner det man har bruk for eller lyst til å vite.
Men informasjon er noe annet enn kunnskap. Kunnskap handler om å kjenne og forstå, vurdere og verdsette, om dyktighet og ferdigheter. Kunnskap er informasjon som er satt inn i en sammenheng og som en derfor skjønner hva betyr og hvordan kan brukes. Slik blir kunnskap en del av en selv.
Nettopp i informasjonsflommens skummende bølger er det viktig at barna lærer noe mer enn å surfe. Stimuleres til fordypning, refleksjon, samtale, evnen til å stå imot, skille mellom viktig og uviktig, rett og galt.

En amerikansk rapport har faktisk anbefalt et moratorium for videre innføring av datamaskiner i barnehager og barneskolen, unntatt for barn med ulike handicap. Tenkepausen bør brukes til to ting: til videre forskning om – og en kritisk gjennomtenkning av – hvordan datamaskiner påvirker barns utvikling. Dernest til en satsing på det vi vet er viktig for en sunn barndom: samvær med omsorgsfulle voksne, tid til fri lek, aktivisering med musikk, dans, drama og maling; høytlesning og fortellinger; matlaging, snekring og annet håndarbeid; turer i og utforskning av naturen.

Jeg skulle ønske Venstre ville profilere seg som det virkelige skolepartiet, i den forstand at partiet satser på en skole som blir en motkultur mot tunge trender i dagens samfunn som kjapphet, overfladiskhet, oppstykkethet og teknifisering av menneskers samliv. Bli opptatt av det som ikke griper gjennom spillets flyktige fascinasjon og gir umiddelbar tilfredsstillelse, men som lar en kjenne gleden ved det langsiktige og møysommelige arbeidet.

I skolepolitikken er det god bruk for et Venstre som kan fremheve egenverdien av kunnskap, faglig innsikt, samfunnsforståelse og refleksjon – overordnet den bedriftsøkonomiske logikk.  Venstre må satse på en skole som blir en motkultur mot manglende helhetsforståelse, mot det Den glade formidler, læreren, må igjen få hedersplassen i skolen. Å gjøre læreren til en slags pedagogisk-teknisk fagmontør tar bort mye menneskelig nærvær og medmenneskelig kvalitet i undervisningen.
Visst må vi utnytte datateknologiens muligheter, men vel så viktig er de gamle honnørbegrepene fordypning, refleksjon, samtale, evnen til å skille mellom viktig og uviktig, mellom rett og galt.

Vi opplever i dag en verdiliberalisme som handler om at overlevert tradisjon forkastes, nye livsstiler omfavnes, familiemønstre endres raskt, og barn og unge vokser opp frigjort fra tradisjonelle, sosiale dyder om dannelse og ”dyd”. Alt dette på godt og vondt.
Den politiske liberalisme åpner for denne prosess, men sier intet om den er ønskelig.
Med en parallell til den danske valgkamp og det parti som bærer samme navn som vårt: Hva har den liberale holdning å stille opp med når man møter fremmedfrykt og rasisme, når man konfronteres med det illiberale, trangsynte eller autoritære?

Naturligvis er det problematisk å møtet med andre kulturer og ikke minst med de aller elendigste og mest hjelpetrengende i vår verden. Filosofen Henrik Syse stilte i en artikkel i Aftenposten spørsmålet om et land kan bli så ”liberalt” at det til slutt mister evnen til å se forskjell på godt og dårlig, på godt og ondt, om det er blitt slik at den verdimessige liberalisme presenterer den oppvoksende slekt for en valgfrihet og ansvarsfrihet som er grensesprengende.

Jeg håper at Venstre blir det partiet som på bred basis retter debatten mot hvor denne ferden kan høre hen. Og ikke minst må vi se hva den gjør med vår holdning til de medmennesker som kommer til oss utenfra. En kritikkløs liberal holdning er et slapt middel mot vår egen rasisme, men den er heller ingen god medisin når vi skal og må engasjere innvandrermiljøer i kritisk debatt om hva som kreves for et fredelig samkvem i et demokratisk samfunn.  Denne debatten bør Venstre prøve å lede an, i god tid før valgkampen i 2005 .

Sosialliberalere må stå langt fremme i kampen for de svake. Ikke minst er det viktig at vi er  stemme for dem som er så svake at de knapt kan viske, som ikke har interesseorganisasjoner, ikke lobbyister.

Venstre bør profilere seg som et parti som innser og er villig til å ta konsekvensene av at årsakene til fattigdom er langt mer uensartede og individuelle i dag enn da de universelle velferdsordningene ble vedtatt – og at det derfor kan være nødvendig å ta i bruk målrettede og individuelle tiltak samtidig som man ivaretar det beste ved dagens velferdssystem som skal gjelde alle. Være et parti som i sykelønnsdebatten legger mest trykk på det faktum at 10 pst av arbeidstakerne står for 80 pst av sykefraværet, og at det aller viktigste i denne sammenheng er å gjøre noe med belastningen i jobbene til folk med lav utdannelse og mulighetene for dem til å påvirke sin egen arbeidssituasjon. Være et parti som fokuserer mer på utsatte jobber enn å sette inn tiltak som primært bidrar til å gjøre de friske enda friskere. Et parti som i alle samfunnsspørsmål er radikalt i den forstand at man går til roten av problemet og er mer opptatt av forebyggende innsats, av å gjøre noe med grunnleggende årsaker, enn av symptombehandling.

Dessverre ble Venstres forslag om borgerlønn nesten borte i valgkampen i fjor høst. Jeg håper jeg tar feil, men stundom kunne det nesten virke som om heller ikke partiet selv tok det helt alvorlig. Jeg tror forslaget er en vinnersak. Man behandler fattige mennesker som vanlige norske borgere med krav til respekt og verdighet, og man får en helt nødvendig gjennomføring av det offentlige byråkrati. Det representerer en ny måte å tenke velferdspolitikk på. Fleksibilitet og tilpasning til enkeltmennesket står i sentrum. 

Venstre må også foredle linjen som partiet som utrettelig kjemper for å styrke folkestyret, gjøre flest mulig til medspillere for at enhver – som Johan Sverdrup sa det – skulle bli medhandlende, medinteressert og medansvarlig. Et parti som stadig kjemper for enkeltindividets rettigheter og står fast på at det skal svært mye til for at den enkeltes rett til vern mot overgrep skal vike for samfunnets behov for innsyn og kontroll.

Med en så høy profil som Venstre holder i offentlighetsspørsmål, blir fallhøyden stor når man går god for et forslag som innebærer at investorer heretter skal kunne skjule sin identitet når de kjøper visse typer verdipapirer (obligasjoner og derivater). Det er rett og slett forstemmende at åpenhetens selvoppnevnte forsvarer kan gå god for dette tilbakeskrittet for innsyn og offentlighet i det økonomiske liv. Her vil Venstres ideer vinne på at forslaget faller i Stortinget.

Ikke minst i forbindelse med fusjoner og maktkamper er det viktig, både for ansatte og andre, å vite hvem aktørene er. Og for myndighetene blir det vanskeligere å svekke kampen mot økonomisk kriminalitet.
Jeg skjønner at man i en koalisjon må gi og ta. Men spesielt på områder der et parti har sterke og klare oppfatninger, er det farlig å kompromisse for mye,

Lars Sponheim trakk på landsmøtet i 1999 en konklusjon som jeg mener stadig gjelder: Det er gjennom maktutøvelse at partiet oppnår best resultater. Å mene de rette ting på det rette tidspunkt og i en fristilt situasjon, kan være behagelig. Men makt og innflytelse, selv om det også begrenser egne flaggsaker, teller mest i det lange løp.
Men det må bety at vi kan samarbeide både til høyre og til venstre, i den grad slike merkelapper fremdeler er politisk gangbare.

Jeg begynte med Lars Oftedal og slutter også der. På slutten av sitt liv, i 1890-årene ble han en sterkere talsmann for radikale Venstre, med skarp front mot Moderate Venstre. Om dette sitt tidligere ståsted skrev han: ”Det rareste ved dette parti , er at det absolutt vil hede det som det slettes ikke viser tegn til. I virkeligheden er dette parti gået aldeles opp i Høire”.

Venstre må ikke være et parti for det som John Kenneth Gailbraith kaller Den tilfredse majoritet, som blir mer og mer hensynsløs i sin streben etter mer trygghet, mer komfort, mer kjøpekraft, rikere opplevelser, bedre helse, høyere status til seg selv og sine – om nødvendig på bekostning av tapernes brøkdel i vinnernes samfunn.

Venstres historie når det gjelder høyredreining er entydig. I dag mener jeg at vi kan samarbeide med Høyre der vi tror det gir større uttelling for de sosialliberale ideer enn andre konstellasjoner. Men det er ikke bruk for et Venstre-program som ligger for nært Høyres.

(Dette er et foredrag jeg holdt på Venstres landsmøte påå Sundvollen 13.april 2002. Etter å ha lest det på nytt, synes jeg faktisk det er rimelig aktuelt) 
Blogglisten