fredag 26. juni 2009

Regjeringens karakterbok

Er det mulig å vurdere en statsråds innsats objektivt? Evnen til å være pådriver både innen eget departement, hos stats- og finansminister og i regjeringen som helhet? Kjapphet til å fange opp aktuelle problemstillinger, sluse dem inn i administrasjonen til solid saksbehandling før man går ut offentlig med klare og velbegrunnede forslag? Eller er det slik at det er de flyktige øyeblikksreaksjoner og kåte medieutspill som fanger oppmerksomheten?

Er det de store og spektakulære sakene som får oppmerksomheten, mens de mange, mange små som betyr en bedring i forholden for utsatte grupper vanskelig vinner frem på førstesider og tv-skjerm?

Finnes det noe annet grunnlag for vurdering enn det man ser og hører, og hvor godt er dette som bakgrunnsmateriale for egne meninger, for å forstå? Er mediene like interesserte i alle typer saker? Er det kanskje slik at problemstillinger som fornyings- og adminstrasjonsministeren, landbruksministeren og fiskeriministeren steller med, for journalister er lite sexy i forhold til hyttebrygger, verbale oppgjør etter bordtennis-opplegg, saker som vekker strid? Hender det at man lar seg fascinere mer av statsråders evne til dyktighet i det politiske spill enn deres evne til langsiktig strategisk tenkning?

Og slik kunne en dåre fortsette å spørre, og må uansett svar konkludere med at objektive karaktermål for statsråders virke finnes ikke. Journalister som til daglig arbeider med politiske spørsmål, og aktører i nærings- og organisasjonsliv, forutsettes likevel å ha bred oversikt over første halvår 2009 – en vårsesjon i det store preget av den finansielle krise, med et mistillitssak (Aker og Brustad), og enkeltsaker som blasfemi, hijab, kurdere og andre flyktningespørsmål, tv-reklame.

Men det er mulig å skjønne de som stusser når vanlige meningsmålte nordmenn føler seg kvalifisert til uttale seg om innfløkte pensjonsspørsmål eller hva som er best av amerikanske eller svenske jagerfly, når selv medlemmer av forsvarskomiteen synes det beslutningsgrunnlag de har fått er svært ufullstendig.
Like fullt, karakterer settes, presenteres og kommenteres, og totalen er trolig rimelig dekkende når en har i mente at det bare dreier seg om mer eller
mindre kvalifisert synsing.

Jeg har samlet tre karakterbøker. Aftenposten bruker de halvårlige undersøkelser der Respons spør rundt 1000 velgere (derav desimaltallene), mens Dagbladets vurdering gjøres av samfunnsavdelingen, og Dagsavisens av den politiske redaksjon).
Slik ser da regjeringens karakterbok ut, med enkeltvurderinger og min utregning av gjennomsnittskarakter(enkeltkarakterene er alle fra 1-6 og er i rekkefølge (Aftenposten, Dagbladet, Dagsavisen:
1. Jonas Gahr Støre (5,0 – 5 - 5) 5,0
2. Jens Stoltenberg (4,2 - 5 - 5) 4,7
3. Kristin Halvorsen ( 3,9 - 5 - 5) 4,6
4. Erik Solheim (3,7 - 4 - 4 ) 3,9 5. Trond Giske (3,5 - 4 – 4 ) 3,8
6. Anniken Huitfeldt (3,4 - 4 - 4) 3,8
7. Magnhild Meltveit Kleppa (3,3 – 4 - 4) 3,8
8. Bård Vegar Solhjell (3 – 4 – 3) 3,3
9. Bjarne Håkon Hanssen (3,8 – 3 – 3) 3,3
10.Knut Storberget (3,6 – 3 - 3) 3,2
10. Anne-Grethe Strøm-Erichsen (3,6 – 3 - 3) 3,2
12. Liv Signe Navarsete (3,5 – 3 - 3) 3,2
13. Tora Aasland (3,1 – 3 - 3) 3,0
14. Helga Pedersen (3,4 – 2 - 3) 2,8
15. Dag Terje Andersen (3,1 – 3 - 2) 2,7
16. Terje Riis-Johansen (3,3 – 2 - 2 ) 2,4
17. Lars Peder Brekk (3,2 – 2 – 2) 2,4
18. Heidi Grande Røis 2,9 – 2 - 2) 2,3
19. Sylvia Brustad (2,6- 2 - 2) 2,2

Regjeringens A-lag utgjør etter dette Stoltenberg, Støre og Halvorsen, med god avstand til Solheim, Giske, Huitfeldt og Kleppa. 3.gruppe utgjøres av Solhjell, Hanssen, Storberget, Strøm- Erichsen, Navarsete og Aasland.
Gjennomsnittet for de 10 Ap-statsrådene blir 3,5, for de fem fra SV 3,4 og for fire fra Sp 3,0.

I min karakterbok fra sidelinjen setter jeg store pluss for trioen Kristin Halvorsen, Magnhild Meltveit Kleppa og Anne-Grethe Strøm-Erichsen. De er solide og ryddige, håndterer media - finansministeren er noe mer flørtende enn de to andre - på en tillitvekkende måte, kan sine lekser.
Også Trond Giske ligger høyt oppe. Ikke fordi han utnevnte Erling Pettersen til biskop i Stavanger. Men han har vist en utrolig evne til å sette dagsorden, til å være tydelig i sine premisser, til ikke å vike unna en kamp i åpent lende, til å få saker igjennom og skape oppmerksomhet rundt dem, til å få penger til sitt felt. Størst motstand har han møtt - i media mer enn i folket, tror jeg - i spørsmålet om politisk reklame i TV. Gjelder det varige spor er vår første kulturminister, Lars Roar Langslet, den som etter min mening står sterkest, han sørget for at NRK-monopolet ble opphevet og han åpnet for lokalradioer.

Jonas Gahr Støre topper de fleste listene. Og visst er han glitrende, visst er han flink, visst er han klassens duks, og han representerer Norge på en særdeles god måte. Men på mange måter stiller Utenriksdepartementet i en egen klasse, for velgere flest er saker derfra lite påaktet og av liten innenrikspolitisk interesse. Debatt blir det helst bare når det gjelder nordmenn som er i mer eller mindre selvforskyldt trøbbel i utlandet - og dem synes det å bli stadig flere av.

Statsminister Stoltenberg har hatt permisjon fra Statistisk Sentralbyrå siden 1993, og og faren for permisjon fra den nærværende stilling synes ikke overhengende. Det er i de økonomisk relaterte sakene han kommer virkelig til sin rett. Han har vært en god kaptein på seilasen gjennom krisefarvannet. I enkelte andre saker kan han virke litt famlende, senest ved presentasjonen av Hanssens helsereform (ikke telefonvarianten). Og i ikke-materielle spørsmål som blasfemi og ytringsfrihet fremtrer han uten engasjement og autoritet.

Sylvia Brustad har vært et godt Ap-kort gjennom mange år, men hennes bunnplassering på popularitetslisten tyder på at den avslutning på politiker-karrieren hun selv antydet før hun ble flyttet fra helse til næring, bør komme jo før jo heller. Hun er 42 år og har ingen erfaring fra det levende liv utenfor politikken. Hun hadde to år som journalists i LO-publikasjoner før hun ble heltidspolitikker i en alder av 22 år - og det var hun vært siden. Trolig vil det vært sunt å finne en alternativ vei, tidligere finansminister Sigbjørn Johnsen sitter nå i fylkesmannstolen, og ettersom han bare er 58 år kan det bli lenge å vente.

Den svakeste statsråden er i mine øyne Senterpartiets olje- og energiminister Terje Riis-Johansen, der er det lite perspektiv, liten sans for alternativ energi, liten evne til å gå andre veier enn de oljeindustrien peker ut. Partifellen Marit Arnstad (1997-2000) var en ganske annerledes drivende kraft, og hun håndterte embetsverket langt mer selvstendig.

Dag Terje Andersen var den egentlig ansvarlige for Aker-fadesen. Han er heller ikke noe sterkt kort, men som tidligere skogs- og smelteverksarbeider representerer han et innslag fra ”gølvet”, noe som Ap-statsråder ellers er lite preget av, sitter han nok trygt så lenge Stoltenberg styrer.

Helga Pedersen er Ap-nestleder og sett på som en kommende leder. Da må hun i tilfelle få et mer synlig departement enn fiskeri. Hun kan roses for sitt arbeid mot svart fiske og tiltak for å få ungdom til å satse på fiskeryrket, men må også ta ansvar for den fiskeripolitikken regjeringen fører i dag, blant annet i forhold til strukturordningen. Foreløpig har hun ikke innfridd.

Det samme kan sies om den nye Sp-lederen Liv Signe Navarsete, men hun må får mer tid på seg før vi kan avgjøre om hun er den kraft og motor som Åslaug Haga var.

Uansett - det er svært mye lettere å sitte i presselosjen eller på sidelinjen i Stavanger og dele ut karakterer og gi vurderingeer, enn å lede arbeidsintensive poster i regjeringen. Mediene skaper lett dagsorden, mens den politiske ledelse med fordel kunne ha brukt mer tid på det langsiktige arbeid som ikke gir uttelling i øyeblikket, men som ofte er viktigere for utviklingen enn øyeblikkets respons- og utspillpolitikk.
Det er farlig hvis både medier og politikere blir så opptatt av enkelte nyhetsmessige innslag som døgnet slår i tidens vev at selve tilværelsens renning forsømmes.





Blogglisten

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar