tirsdag 27. oktober 2009

Rettssikkerhet, media og tunnelsyn

Til politiet: «Er en bestemt person mistenkt, skal etterforskningen søke å klarlegge både det som taler mot ham og det som taler til fordel for ham». (Straffeprosesslovens paragraf 226, tredje ledd)

Til media:”Unngå forhåndsdømming i kriminal- og rettsreportasje. Gjør det klart at skyldspørsmålet for en mistenkt, anmeldt, siktet eller tiltalt først er avgjort ved rettskraftig dom. Det er god presseskikk å omtale en rettskraftig avgjørelse i saker som har vært omtalt tidligere” (Vær Varsom-plakaten 4.5), og ”Det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder” (VVP 3.2)

Til skatte- og trygdeetaten: På hvilken måte kan man føle seg trygg på at rettsstatsprinsippene ligger til grunn når etatene setter igang sitt mektige apparat? Husk: Det er anklageren som skal bevise skyld. Ikke motsatt.

Til oss alle (I): Livet må aldri være er kunsten å trekke tilstrekkelige konklusjoner på utilstrekkelige premisser.
Til oss alle (II): Djevelens advokat tar ikke 3500 kr timen.

Etterforskningen synes helt og fullt å være rettet inn mot å bevise at de tre siktede i saken er skyldige. Det er et fullstendig feil utgangspunkt”, sa advokat Odd Rune Torstrup i en straffesak i Stavanger. Mange forsvarere har sagt det før ham, enkelte av dem har nok hatt rett.

I en menneskerettighetsforelesning nylig på Misjonshøyskolen i Stavanger hørte jeg privatetterforsker Tore Sandberg. Det var spennende og skremmende å følge hans gjennomgang av flere justismord som er snudd til oppreisning og erstatning.
To av dem:
Per Liland ble med hjelp av Sandberg og andre frikjent for drap, og en erstatning på 13 millioner kroner. Syv navngitte personer ble anmeldt for bl.a. påvirkning av vitner; at aktor, politi og rettsmedisinere avga forklaringer for retten som de måtte vite var uriktige, samt at Statsadvokaten nektet ny etterforskning på tross av åpenbare, påviste feil. Anmeldelsene ble alle henlagt, Riksadvokaten ønsket ingen behandling.

Fritz Moen ble dømt for to drap i Trondheim og fikk 21 års fengsel og 10 års sikring. Men Sandberg tok saken, rekonstruksjoner og intervjuer. Historien ble satt sammen bit for bit. Han og hr.adv. John Chr. Elden møtte vitner som politiet hadde oversett, og oppdager beviser som aktor unnlot å legge frem. Til slutt ble Høyesterett tvunget til å gjenoppta saken. Moen ble først frikjent for det ene drapet, og året etter (!) at Moen døde ble han frikjent for det andre; en mann hadde tilstått begge drapene på sitt dødsleie. Dette er Europas eneste kjente tilfelle av dobbelt justismord i drapssaker.

Gjennom selektiv bevisførsel og manipulasjon klarte man å få Moen dømt for drapene, og han var en glimrende kandidat til tiltalen. Et tidligere barnehjemsbarn med en far som var tysk soldat, og en mor som ikke ville vite av ham. Fysisk og psykisk handikappet, døv, stum og ute av stand til å forsvare seg ble

Lagmann Karl Solberg har fått sterk kritikk, og Sandberg anmeldte høyesterettsdommerne Magnus Matningsdal, Eilert Stang Lund og Karin Maria Bruzelius for å få vurdert om de hadde gjort seg skyldig i grov uforstand i tjenesten da de vurderte gjennopptakelsesbegjæring. Justiskomitreen fant at det ikke var noe grunnlag for riksrettsak.

Nylig ble en sak der en psykisk utviklingshemmet ble dømt for mord, tatt opp til ny behandling etter at Sandberg ebngasjerte seg. Åge Vidar Fjell fikk medhold i at han aldri skulle vært dømt i 1990.

Disse sakene er alle avslørende beretninger om hvordan det norske politi- og rettssystemet ikke har klart å yte et ressurssvakt menneske rettferdighet. Fritz Moen og Per Liland ble dømt for hvem de var, for hva livet hadde påført dem - og for andres uhyrligheter. Politi kjørte bare etter ett spor, hadde bestemt seg for hva som hadde hendt, hvoretter påtalemyndigheten fulgte etter i det dype hjulsporet og kom seg aldri opp av gjørma. Det har i rettssystemet åpenbart vært noe, og noen, som vegrer seg for å erkjenne manglende institusjonell ufeilbarlighet. I hvert fall offisielt - som en del av rettshistorien. så å si.

Rettssystemet, uansett hvor det, er skal garantere full rettssikkerhet. Men slik er det ikke alltid, en kan bare spørre seg om det ikke er naturlig at det finnes andre Liland- og Moen-saker. Fordommer, klasse og tilvente oppfatninger virker inn både på dommere, anklager og jury. Og laugslojaliteten er sterk både hos politi og andre juridiske miljøer. Alt dette påvirker naturligvis både etterforskning, tiltale, dom og straffeutmåling.

Spørsmålet må uavlatelig stilles: På hvilken måte kan man føle seg trygg på at rettsstatsprinsippene ligger til grunn når samfunnet setter igang sitt mektige apparat?

Norske medier har fått kraftig kritikk for å ikke ha ivaretatt sin rolle som «den fjerde statsmakt», og kritikk for at de i ettertid har vist liten interesse for hvordan justismordene kunne bli begått. Da Oslo Redaktørforening skulle ha en debatt over temaet «Justismordene - hvor var pressen?», måtte møtet måtte avlyses på grunn av for få påmeldte.

Jeg satt i 10-12 år som medlem av Pressens Faglige Utvalg. Det var åpenbart at i enkelte saker hadde journalisten gått ut fra en teori og gjort alt for å få denne belyst, uten å sjekke alternativer, foreta bredt kildesøk. ”Det måttet jo være slik”.
Tunnelsyn.
Andre ganger legger man for stor vekt på politiets opplysninger og lekkasjer uten å spørre hvilke beveggrunner politiet har for å få ut. Mange ganger er grunnene svært gode, men ikke alltid,

For oss alle gjelder at det er lurt å praktisere Djevelens Advokat. Det var hans oppgaver å fremlegge argumenter og eventuell dokumentasjon som tilsa at personene det var snakk om, ikke burde bli helgener. Han talte altså djevelens sak idet han motarbeidet utkåringen av hellige personer.
I dag trenger alle makter og myndigheter – og i mindre målestokk, men like viktig, den enkelte av oss – noen som kommer med kritiske innvendinger, negative synspunkter og pessimistiske spådommer, særlig når det store flertall er skjønt enige og optimistiske.

PS:Burde jeg gått en omgang med denne, og alle mine andre meningsblogger, for å spørre om jeg for ensidig har vært opptatt av å henge ut enkeltpersoner og enkeltgrupper? Burde jeg ikke ha fortalt at mange av opplysningene er hentet fra Wikipedia, har jeg sjekket dem for lite? Er det riktig å navngi fire jurister?

Jeg har prøvd, og resukltatet er blitt som det er.




Blogglisten

3 kommentarer:

  1. Nei, men du kunne kommentere Thor Langbach uttalelse om at han var glad han sluttet som forsvarer før medmenneskeligheten forlot ham. Og det utdyper han som om forsvarere i retten består av følelseskalde kynisk advokater som ikke skjenker offeret en tanke. Deres rolle er ikke å forsvare offeret, men å sørge for at det ikke skjer justismord.

    SvarSlett
  2. Det kan selvfølgelig være verdt n linjer. Men ta høyde for at Langbachs uttalelse kom etter at en involvert forsvarer gikk i strupen på ham. Dette fordi han ga en ganske forsiktig kommentar om at det kan være påfristende å være meddommer i en del saker. Artikelene i disse sakene finner du på:
    http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3336962.ece

    SvarSlett
  3. Meget bra innlegg om viktig tema.

    SvarSlett