torsdag 18. februar 2010

Kirke, homofili og åpenhet

Bør Carissimi-prestene (de som ikke anerkjenner sin biskop som åndelig overhode) stå frem med fullt navn, slik biskop Erling Pettersen i Stavanger og lederartikler i flere aviser krever?
Ja, det bør de. Deres talsmann, Dag Øivind Østereng, sier da også at han vil anbefale dem å revurdere sin nektelse. ”jeg har selv vært i offentlighetens søkelys i over to år, og det er absolutt til å leve med. Tydelighet avler frimodighet” (Vårt Land).

Fem synspunkter/observasjoner i den sammenheng:
1.Uenigheten om vigsling av samlevende homofile til prestetjeneste må ikke føre til kirkesplittelse slik at man ikke lenger kan ha gudstjenestefellesskap.

2. Når det etter hvert blir flertall i kirken for vigsling til prestetjeneste av homofile samboende bør man passe seg vel for å opptre mot det nye mindretall - de som vil holde fast på kirkens syn slik det har blitt tolket gjennom tidene - på samme måte som f.eks den lenge lille gruppen som gikk inn for kvinnelige prester, ble møtt av det daværende overveldende flertall.

3. Mens det tidligere var vanskelig å inneha en liberal posisjon i kirken, er det i dag nesten like vanskelig å ha et konservativt ståsted. Det er lite rom igjen for den teologiske høyresiden. I og med at liberale synspunkter har fått større plass, er kirken på en måte gjort smalere, mens takhøyden er hevet.

4. Det nye flertall må passe seg for den intolerante toleransen, passe seg for at man blir så opptatt av toleranse at man ikke ser ens egen intoleranse overfor den teologiske høyresiden. Jo mer autoritær man er, og jo lenger ut på den ene eller andre siden man står, jo mindre tolerant er man gjerne for ytringer som går imot ens eget syn.

5. Det må ikke være mediers og andre meningsbæreres ”korrekt politiske sentrumsekstremisme” som definerer kirkens ståsted og holdning.

Biskop Pettersen har støtte for sitt syn på vigsling av homofile samboende prester hos flertallet (50-34) i Kirkemøtet, kirkens øverste organ, hos et knapt flertall både blant biskopene og i Lærenemnda.
Det er bred enighet i disse fora om at hans holdning er et legitimt kirkelig standpunkt. Bred enighet om at begge syn må ha rom i vår kirke, både i menighetene, blant vigslede og andre medarbeidere, i de kirkelige rådene og blant biskopene.

Jeg håper at biskopens samtaler med de 19 i Carissimi i Rogaland kan føre til en situasjon der man kan leve med hverandre. Det er ikke noe godt vitnesbyrd overfor menighet og omverdenen når en prest setter seg i kirkebenkene under et bispebesøk fordi han ikke kan ha nattverdfellesskap med ham.
Landets elleve biskoper har skrinlagt tanken om en 12. eller såkalt «flygende» biskop for å føre tilsyn med prester som har et annet syn i homofilisaken enn den regionale biskopen, slik Carissimi ønsker. Kirkeretten slår fast at prestene står under tilsyn av biskopen i sitt geografiske bispedømme.

Noen har kalt manglende opplysninger om hvem Carissimi-prestene er, for feigt. Jeg tror nok mer det skyldes ulike vurderinger av hva som tjener helheten i en prestetjeneste. Mange teologisk konservative prester fungerer meget godt i sine menigheter, og de kan ha en viss frykt for at en offentliggjøring med påfølgende mediekjør redigert og orkestrert med merkelappen: Mørkemenn, blir en belastning for deres prestetjeneste. For noen kan det kanskje også gjelde at de har samme syn i det aktuelle spørsmålet om vigsling, men har nyanser på andre punkter, og derfor ikke står frem.

Mitt eget syn på Carissimi og uenigheten i kirken om homofilispørsmålet, kan leses i tidligere blogg-innlegg http://bore-aktuelt.blogspot.com/2010/01/kirke-og-homofili-to-syn.html.

Bare dette om frontene: Generalsekretær Karl Johan Halleråker i Indremisjonsforbundet mener at ”dersom begge dei to syna i Lærenemnda blir kyrkjelære i Den norske kyrkja, blir situasjonen svært alvorleg. Å godkjenna eller legitimera homofilt samliv er i klar strid med Guds ord. At dette skjer på eit område som Bibelen relaterer til frelse og fortaping, gjer det ekstra alvorleg. Det avslører at vi ikkje er samde om det viktigaste. Spørsmålet er relatert til frelse og fortapelse. Dette er vranglære og forførende”. Samtidig mener han den andre delen av nemnda ikke er konsekvente nok i sitt nei til homofilt samliv.

Biskop Laila Riksaasen Dahl i Tunsberg har endret syn: ”Jesus Kristus er skriftens sentrum. Alt i skriften må prøves på ham. Da jeg fulgte denne gode regel, ble jeg slått av at Kirkens klassiske holdning til homofili ikke stemmer med det mønster Jesus viste i møte med mennesker. De som var satt utenfor, ble av ham løftet opp og bekreftet Å være kirke i dag innebærer for meg blant annet å spørre om vi som kirke kan sette grenser for grupper av mennesker ut fra deres utgangspunkt, bare fordi de er forskjellig fra andre”.

Rektor Vidar Haanes ved Menighetsfakultet slår fast: ”En teolog har alltid en forpliktelse på Skriften. Samtidig skal Skriften alltid forstås ut fra samtiden. Vi kan ikke bruke oppskriften fra Galilea i år 30, men står heller ikke helt fritt. Vi må sette det eviggyldige inn i en bestemt kultur. Evangeliet og Guds ord må tolkes på nytt i enhver kultur”.
Amen.





Blogglisten

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar