onsdag 17. februar 2010

Stoltenberg-samråd etter Jagland-modell

“Er det slik du ser ut?“ spøkte Siv Jensen da hun sist torsdag møtte statsminister Stoltenberg på sentralbanksjef Gjedrems årsmiddag. I lengre tid har nemlig statsminister Jens Stoltenberg vært etterlyst i Stortinget, landets nasjonalforsamling og rådgiver. Men i dag kommer han - det er første gang siden 2.desember.

Heller ikke i dag blir det spontanspørretime med anledning for opposisjonen til å stille generelle politiske spørsmål. Stoltenberg skal orientere om Regjeringens rådslag. “Samarbeid for arbeid», som det er kalt. Nyttårstalens ord skal konkretiseres. Hvordan få flere i jobb? Hvordan få arbeidskraften til å bli dyktigere? Hvordan skape lønnsomt næringsliv som ser fremover? Om kunnskapsutvikling, etablering av ny virksomhet i hele landet, nedgang i sykefravær, kamp mot frafall i skolen, inkluderende arbeidsliv og verdiskaping.

Stortingspresident Dag Terje Andersen sier at han ”synes Stortinget bør være en del av en slik sentral debatt i samfunnet”. Det er ikke å ta for sterkt i.

Utgangspunktet er ideelt sett godt. Rådslagningstemaene er sentrale i Norges videre utvikling, ikke minst med tanken på livet etter oljen. Noen undres nok på om man kommer lenger enn til at ”statsministeren reiste seg og sa: ”Dette er nyttig og lærerikt. Ja,dette skal vi ta med oss videre” (Dagsavisen fra rådslagåpningen i en kald verkstedhall på en videregående skole i Oslo).

Jeg var til stede da kulturministeren i går møtte Rogalands kulturliv. 22 menn og 9 kvinner ga gode orienteringer og overleverte ytterligere skriftlig dokumentasjon om en mangfoldig virksomhet. De som allerede har poster på statsbudsjettet, trenger mer penger, og mange vil gjerne inn. Statsråden minnet i den sammenheng om at det er Kristian Valen som parodisynger ”Alle skal få”, ikke kulturministeren. Kulturrådet skal få sterkere myndighet og på faglig grunnlag fordele deler av de midler som i dag kommer fra departementet .

Gode råd som kulturmyndighetene ikke har tenkt på tidligere? Neppe mange. Men det var verd å ta med seg påminnelsene om at ”de store, revolusjonære tankene kommer som regel ikke fra de store institusjonene”, ”sats på barne- og ungdomskultur, det er kanskje den viktigste plassen for integrering”, og at ”altfor mye av kulturpotten går til Oslo”.

”Mange har mye å lære av Rogaland”, sa statsråden. Og alle var enige om at det hadde vært et godt samråd.

Det er lenge siden Dagsavisen - tidligere Arbeiderbladet - var Ap og LOs lydige talerør. Avisen er blitt fritt-talende og refser både parti og fagbevegelse når den finner grunn til det. Fungerende sjefredaktør Arne Strand har så visst ikke tatt skade av et tidligere opphold som statssekretær (1987-89). Jeg tror ikke gleden sto særlig høyt i taket da Hanne Mauno etter de rødgrønnes rådslagåpning hadde en ”ullen følelse”, ”et politisk dèja vu”:

”For du husker vel sist en dresskledt statsminister ble hentet ut av sitt naturlige miljø, og plassert i omgivelser der han slett ikke hører hjemme? Mens han samtidig nærmest dirret av iver etter å «lytte og lære»? Spol tilbake til 1997, og se for deg den hardt prøvede statsminister Thorbjørn Jagland. Til hånlatter insisterte han på å gjøre «noe helt nytt»: Han ville ha «samråd» med folket. Utover våren 1997 kunne man derfor observere Jagland på de underligste steder. Han dukket plutselig opp blant forbløffede fiskere på et fiskebruk i Lofoten. Han spiste økologisk neslesuppe med bøndene på Jæren, alltid med en hale av pressefolk og statssekretærer etter seg. Det var noe høyst kunstig ved det hele, og hele tida spurte man seg selv: Hvorfor gjør han dette? Hva skal komme ut av det?”

Jeg tror det er viktigere at statsministeren stiller i Stortinget enn tar gjestespill i verkstedshaller. Rådslag er bra og kan gi friske impulser, men det er viktig at de ikke blir slag i luften, viktig at det ikke blir et pr-jippo: “…..en av damene i jens-følget slo fast at nettopp denne verkshallen var valgt med omhu. “så dere kan få noen fine bildemotiver”.


Blogglisten

1 kommentar:

  1. "Samråd" var et ord GH Brundtland fant på i EU-debatten tidlig 90-tall. Det betød at folk fikk si sin mening, før GHB trakk den beslutningen hun hadde bestemt seg for lang tid i forveien.

    Demokrati vettu.

    SvarSlett