Stikkordet er norsk skisport og nyvinninger. Kvinner i sporet og i bakken. Olympiske vinterleker. Glassfiberski. Stafett. Sprint. Skiskøyting. Fellesstart. Kunstsnø. Jaktstart. Maskinell løypepreparering. Nikkersadelen i Skiforeningen. Beskyttelse av Holmenkollen som ”skisportens Mekka”.
”Konservatismen i skisporten kan man tilskrive at vi har regnet oss som opphavslandet for moderne skiidrett, en slags eiendomsrett som i praksis innebærer at vi mener å vite hva som er riktig og egentlig skiløping: Gå rett bortover i ett skispor, med intervallstart i konkurranser. Samlede ski, stilfull diagonalgang, sugende stavtak.
Nasjonalromantikk malt i sportsramme”.
(Matti Goksøyr, professor i idrettshistorie)
Gutta i ledelsen i Kollenhopp ville ha Bjørn Einar Romøren først utfor nyue Kollen. V 239 m og verdensrekord i Planica i 2005, åtte seire i World Cup, mor som medlem (eneste kvinne) i hoppkomitéen i Norges Skiforbund. De fikk det ikke som de ville, de trikset - og lurte seg selv, ble de store, store taperne, et symbol på den gamle tid.
Kanskje begynte det med den revolusjonerende endringen at man gikk over fra en til to skistaver: ”Thi jeg vil just ikke sige at det ser vakkert ut, når en skiløber eller skiløberske kommer vraltende bortover jordene, formelig hengende over to stave. Holdningen bliver uskjønn og gangen usikker.”Slik skrev Laurentius Urdahl i "Haandbog i skiløbning" i 1893.
1916 arrangerte ble det nordisk skimesterskap for studenter. Dette førte til kraftige reaksjoner fra Norges Skiforbund, stundom kalt Niorges Skiforbud.
Et forslag om olympiske vinterleker på samme måte som sommerleker (inn ført i 1896) ble negativt mottatt i hele Norden, man var redde for eksistensen av sine egne storarrangementer. Likevel ble det leker i Chamonix i 1924. Selv om det gikk bra for Norge, beste nasjon med 4 gull (Thorleif Haug tok 3 av dem på ski), ble de ikke anerkjent. Også foran lekene i St. Moritz i 1928 - igjen beste nasjon med 6 gull (4 av dem på ski).
Holdningen til OL kan muligens også illustreres gjennom det faktum at etter lekene i Lake Placid i 1932 - Norge nest best ned 3 gull hvorav 2 på ski - fortalte en deltaker at han fikk regning fra Skiforbundet på OL-dressen og de to par ski han brukte. Men dette kan nok kanskje også skyldes 30-tallets generelt dårlige økonomi i Norge.
Ved OL i 1936 i Garmisch-Partenkirchen hadde alpine øvelser kommet på programmet, igjen med motstand fra Norge. Vi ble beste nasjon med 7 gull, men det kunne vært ytterligere to dersom Norge ikke hadde fått igjennom et barbert alpinprogram. Det skulle bare gis medalje sammenlagt for utfor og slalåm. 17 år gamle Laila Schou Nilsen vant utfor, men var litt uheldig i slalåm og fikk derfor bare bronse. Birger Ruud ikke bare vant hopprennet, han vant også utfor men falt i slalåm og endte på 4.plass.
Norges Skiforbund i gikk i forkant av 1952-OL i Oslo sterkt imot langrenn for kvinner , men den internasjonale olympiske komité sa ja.
Så kom glassfiberskiene på 70-tallet. Fysjom, fysjom. Ski skulle være av tre, og norske skifabrikker måtte beskyttes. Igjen seilte utviklingen forbi oss. Den siste store internasjonale seier på treski ble vunnet under VM i Falum i 19o74, da Magne Myrmo gikk til topps på 15 km (Oddvar Braa ble nr. 5 og Ivar Formo nr.6 - begge på glassfiber).
”Nå ødlegg den toillingen løypa"! skrek Magnar Lundemo om den enbeinsskøytende Magnar Rismyhr i Gausdal i 1981. (Men Lundemo har mye av æren for at bloddoping ble forbudt. Etter at han rettmessig beskyldte finnene for bloddoping under OL i 1984, kom det på IOC`s forbudsliste i 1985). Rismyhr var en skøytepionerene i Norge på 1970 -tallet, og satset på internasjonale turrenn. Men allerede på 60-tallet praktiserte finnen navn Pauli Sitonen en form for skøyting. Han var også den første som gikk et langt renn uten festesmøring, og tok utallige seire i turrenn over hele Europa.
Men det var amerikaneren Bill Koch som i siste halvdel av 1970-årene for alvor startet med skøyting med én fot i store mesterskap. Dette revolusjonerte langrennsporten. Norge prøvde å holde igjen, ryktene gikk om at det skadet hoftene osv. Enbensskøyting ble forsøkt stoppet på alle mulige måter - innsnevring med pinner langs løypa er et eksempel - men ingeting virket. I 1987 kom fristil for første gang på det internasjonale programmet (50 km).
Ingenting var hellig lenger. Jan Bokløv kom på midten av 80-tallet med V-stilen. Villmannen fra Koskullskulle" Jan ”Kamikaze” Boklöv, ble han kalt, og ble sammenlignet med både en kråke og en hekkesaks i norske aviser. Nordmannen Torbjørn Yggeseth, formann i det internasjonale skiforbundets hoppkomité (FIS), ville fjerne hoppdommeren som ga Boklöv 18 i stil i et verdenscuprenn i Sapporo:
”Det er rett og slett en skam at svensken Jan Boklöv vinner internasjonale hopprenn og får toppkarakterer for sin "skrevende" skiføring. Vinnerhopp skal ikke se slik ut,, slike dommere bør fjernes øyeblikkelig”.Latterliggjøring og norsk motstand hjalp ikke: Jan Boklöv tok i mot glasspokalen som vinner av verdenscupen i hopp sesongen 1988/89. .
I utgangspunktet likte ikke Norge skisprint og fellesstarter heller. Derimot var det faktisk en nordmann, Gunder Gundersen, som ga kombinert et etterlengtet løft, kanskje reddet øvelsen. Gundermetoden er ganske enkelt at beste fra hopprennet går først ut i langrennssporet. Gundersen var selv kombinertløper, og han gjorde det mulig å skjønne hvem som vinner et kombinertrenn. Ikke som da Tom Sandberg gikk inn til gull i VM i Holmenkollen i 1982 uten at andre enn hans sekundanter egentlig skjønte hva som skjedde.
I skiskyting var man skeptisk til overgangen fra grovkaliberg til finkaliber. Hva skjer når det for alvor blir spørsmål om å gå over til laserskyting?
Nordmenn har alltid hatt et spesielt forhold til ski og skisport, det har vært en del av vår identitet. Som polarpioneren Roald Amundsen sa en gang: ”Jeg tør si, vi elsket våre ski. Vi klappet og kjælte dem hver gang vi spente dem på”.
Og det er kanskje nettopp derfor at vi har vært skeptiske til forandring, til alt nytt. Vi har visst hva vi har, vi har vært skeptiske til det vi kunne komme til å få. Ingen eksperimenter, trygg styring.
”Vi viste verden vinterveien” er et klassisk sitat fra 1924. Men senere har våre veiskilt nesten alltid pekt bakover. Norge har vært skisportens vugge, men det er farlig å bli liggende i vuggen, da kommer søvnen.
”På skier har jeg rent;
jeg har spurt meg frem;
de frittet hvor jeg skulle;
jeg svarte: jeg skal hjem”(Henrik Ibsen)
Om idrett og norsk konservatisme kan det for øvrig leses en utmerket artikkel av Astrid Meland på dagbladet.no
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar