onsdag 9. juni 2010

Kampen mot miljøkriminalitet

Alvorlig miljøkriminalitet får ikke konsekvenser. Overgrep mot fellesskapets verdier blir sjelden anmeldt av fylkesmennene. Hvorfor er det slik at klare lovbrudd bare fører til bøter som er mindre enn profitten på kriminaliteten? Er mangelen på etterforskningskapasitet/-vilje årsak til at mange tar sjansen på at selv om man ikke har tillatelse får man tilgivelse for klare brudd på miljølovgivning?

Bedrifter tar sjansen på at grov vinningskriminalitet som setter miljø og helse i fare bare straffes med foretaksbøter tilsvarende noen ukers inntjening. Selskaper manipulerer målinger før tilsynet kommer. Utbyggere kjøper opp verneverdige hus eller områder og lar dem forfalle og får politikeres støtte til å rive og bygge nytt. Mange miljølovbrudd begås innenfor rammene av lovlig næringsvirksomhet som forurensning fra industri, landbruk og skip.

Hvorfor tar samfunnet lett på overgrep mot våre felles verdier i form av luft og jord, sjø og elver, dyr og fugler og fisker, planter og skog? Alt er sårbart, alt kan forringes av mennesker. Vi snakker om parkanlegg, kulturlandskap, bevaringsverdige kulturminner, bygninger og bymiljø.

Terskelen for å anmelde er for høy”, mener Økokrim. Lokale og sentrale myndigheter synes at det er få avvik fra loven som er svært alvorlige. Men en utredning for Miljøgiftutvalget vurderer annerledes: ”Dette er ikke ensbetydende med at det i virkeligheten ikke forekommer flere svært alvorlige avvik”. Er egentlig systemet med forhåndsannonserte kontroller godt nok?

Enkelte fagetater opplever at de som vakt skulle være i visse tilfeller kan være mer opptatt av å tilsløre saken enn å oppklare den. Dette gjelder i særlig grad saker som har stor betydning for sentrale bedrifter i kommunen, for eksempel ved etterforskning av forurensning fra en hjørnestensbedrift.

Miljøavdelingen til Fylkesmannen i Rogaland erkjenner (i en reportasje i Aftenposten) at de anmelder fors jelden, men man er frustert fordi veldig mange ulovlige byggesaker er henlagt. Politiet har for få ressurser og for svak faglig kompetanse. Saker etter forurensningsloven er faglig krevende, og ”vi må selv samle inn bevis og skrive utredninger politiet kan bruke hvis vi skal få noen dømt”.

Dette er et nytt eksempel på det åpenbart gapet mellom de oppgaver politiet er satt til å løse, de forventninger samfunnet har – og de ressurser politiet får. Det har vært foreslått å opprette egne miljø-etterforskningsgrupper i politidistriktene og at hvert politidistrikt skal ha en egen påtalejurist i miljøsaker. Men politiet får stadig nye virkeområder og ”prioriterte ønsker” fra myndighetene – uten at det følger med midler.

I miljøsaker vil det antagelig være en klar fordel om fagfolkene hos fylkesmennene ble satt i stand til å kunne gi politi og påtalemyndighet godt underlagsmateriale. Da vil man kunne motvirke undergravingen av miljø- og forurensningslovene, og da kan man kanskje få vurdert om det er andre oppgaver hos fylkesmennene som kan nedprioriteres.

Miljøkriminalitet kan mange ganger ikke gjenopprette det bevaringsverdige.Økokrim og miljøkrim må få konsekvenser uansett hvem som er lovbryter.

Forbrytelser mot fellesskapet, og miljøkriminelle må etterforskes og straffes. Det dreier seg om et fellesgode: natur og miljø.

Blogglisten

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar