Det sa eventyrfortellerne Asbjørnsen og Moe. Rudolf Nilsen kunne byttet ut tre ord og si: "Intet er mer som skrift i sand enn løfter i politikken." Og dessverre får stadig flere velgere en følelse at at Henrik Ibsen har igjen et poeng når han postulerer at ”å love er til sist at lyve”.
Selv tar jeg en variant fra Thorbjørn Egner:
”Det loves i øst, garanteres i vest
Å hei fadderi fadderullan dei.
Det loves og programmet blir stappende fullt
av garanti, løfter om søtmat og penger og gull
For etterpå kommer regjeringsfest
Og hei fadderi og fadderullan dei!”
”Regjeringen rundlurte oss”, lyder en overskrift i Stavanger Aftenbladet i dag . ”Løftebrudd” er ikke et sterkt nok ord for småkraftgründeren Bjørn Dirdal når han peker på politikere som unisont har lovet subsidiepenger til alle som satser på småkraftverk, men som i Stortinget i går gikk tilbake på løftet. Senterpartiet ble den store skyteskiven, fordi partiet før valget ikke bare lovet, men garanterte støtte til småkraftverk. I går ble løftet brutt i Stortinget, og partiet skyldte så godt det kunne på regjeringskollegene.
Jeg skjønner at i en koalisjonsregjering må man gi og ta. Jeg skjønner at ikke alle poster i partiprogrammer kan gjennomføres. Jeg skjønner at man stundom (oftere jo mindre man er) må stemme mot noe man egentlig er for. Slik er koalisjonspolitikkens hverdag. Men da må man ikke garantere. Det må ikke bli slik at en garanti er en garanti helt til den møter en politiker.
En garanti skal være til å stole på. Om man endrer oppfatning undervei i en valgperiode, må man stå ved garantien inntil det kommer et nytt valg. Når Arbeiderpartiet i Stavanger skriver under på et budsjettforlik for en 4-årsperiode, bør man ikke leke med tanken om å bryte den for å markere et alternativ i 2011. En underskrift er en garanti.
Stoltenbergs ”månelanding” (nyttårstalen 2007) har møtt mye harselas de siste dagene. Men det han sa var tross alt ”bare” at ”vår visjon er at vi innen 7 år skal få på plass den teknologien som gjør det mulig å rense utslipp av klimagasser." Visjon er et retorisk grep, et politisk grep, der man ikke lover noe som helst, men med spenstig ordvalg forsøker å skape inntrykk av at dette vil skje.
Daværende energiminister Odd Roger Enoksen (Sp) og SVs Kristin Halvorsen garanterte derimot allerede i Stortinget i 2006 at rensing skulle finne sted innen 2014. Senest i mai 2009 bekreftet de rødgrønne partiene skriftlig at løftet sto ved lag. Men så gjør det plutselig ikke det lenger.
Energiminister Terje Riis-Johansen (Sp) går nå tilbake på alle løfter hans forgjengere har gitt om fremdrift på Mongstad. Skyldes det at Statoil arbeider med egen teknologi og at man derfor ikke vil involvere andre utbyggere med andre løsninger? Skyldes det, slik Erik Solheim antyder, økonomiske bekymringer?
Uansett er fasit: Løftebrudd. Mange vil også si: garantibrudd.
VG har identifisert 88 løftebrudd ved å gjennomgå regjeringens politiske plattform for 2005-2009, Soria Moria-erklæringen. Vi husker også Kristin Halvorsen på TVs folkemøte i august 2005: ”Dette er jo ikke vanskelig [å bekjempe fattigdommen], dette handler om politisk vilje." Vi husker annonsekampanje fra Arbeiderpartiet som viste et tomt basseng: ”Vi skal fylle opp!"
Jeg kan ikke garantere det, ikke love det, men jeg ville bli overmåte forbauset om jeg ikke med litt bedre hukommelse hadde funnet klare løftebrudd også i tidligere borgerlige regjeringer.
Tenk om praksis ble slik at velgerne visste at en garanti var en garanti, var noe som noe man kunne stole på.
Tenk om man ble mer forsiktig med å vedta ”garantier” for både det ene og det tredje. Garantier som politikerne innerst inne må vite ikke på langt nær kommer til å kunne innfri. Garantier som derfor kaster blår i øynene på mange vanskeligstilte som trodde at endelig skulle livet bli litt enklere, litt bedre.
Tenk om politikere mer edruelig ville si: Vi skal forsøke, vi vil prioritere (særlig hvis man også ville si litt om hva man ville velge bort, hvordan nye reformer skal finansieres), vi har en ambisjon, ja også: Vi har en visjon.
Da ville – kanskje – inntrykket dempe seg av at politikk er en serie løfter som aldri blir innfridd.
Da ville – kanskje – interessen for politikk og valgdeltakelsen bedre seg.
Dagens ord til oss alle: ”Det er bedre at du ikke gir noe løfte enn at du lover og ikke holder ord.” (Predikeren 5,4)
I
Tiltredes
SvarSlett