Regjering til 3,3

Regjeringen får karakteren 3,3. Jonas Gahr Støre, Trond Giske, Audun Lysbakken, Sigbjørn Johnsen og Erik Solheim er elitelaget med 4,0 og over i gjennomsnitt. Terje Riis- Johansen er på bunnen med 1,2.
Alt dette hvis man skal tro karaktergiverne i Dagsavisen, Dagbladet, Klassekampen, Nationen og Nettavisen. Publikums dom (meningsmåling med 1000 respondenter i Aftenposten) gir regjeringskarakter 3,4. To statsråder gjør det merkbart dårligere i folket enn hos de politiske journalistene: Trond Giske ( 4,8 - 3,5) og Audun Lysbakken (4,6 - 3,1). Og prügelknabe Terje Riis-Johansen er klart mer populær hos de brede masser (1,2 – 3,1).

Her er gjennomsnittskarakterene fra avisene (Dagsavisen, Klassekampen, Dagbladet, Nationen og Nettavisen,lengst t.v og ”folkets dom” i Aftenposten t.h.
Jonas Gahr Støre 5,2 - 4,8
Trond Giske 4,8 – 3,5
Audun Lysbakken 4,6 - 3,1
Sigbjørn Johnsen 4,6 – 4,1
Erik Solheim 4,0 – 3,5
Knut Storberget 3,8 – 3,6
Liv Signe Navarsete 3,6 – 3,3
Grete Faremo 3,4 – 3,6
Lars Peder Brekk 3,2 - 3,1
Hanne Bjurstrøm 3,2 – 3,1
Jens Stoltenberg 3,2 – 3,8
Rigmor Aasrud 3,2 – 2,8
Magnhild Meltveit Kleppa 2,6 – 3,0
Kristin Halvorsen 2,6 - 3,3
Anne Grethe Strøm Erichsen 2,6 – 3,4
Anniken Huitfeldt 2,0 – 2,6
Tora Aasland 2,2 – 3,0
Lisbet Berg-Hansen 2,0 – 2,6
Terje Riis-Johansen 1,2 – 3,1

Tallene i forhold til partibakgrunn:
Ap 3,5 - 3,4, SV 3,35 – 2,55, SP 2,65 - 3,12

1 er definitiv bunn, 6 en strålende topp. Midtveis er vi på 3,5 – og regjeringen ligger litt under dette. Og så kan man spørre: Bygger folkets vurderinger også litt på partitilhørighet? Kommentatorenes tall er ikke sammenlignbare med tidligere, mens Aftenpostens måling forteller at bare 3 av 19 har forbedret seg siden høstsesjonen: Sigbjørn Johnsen, Trond Giske og Hanne Bjurstrøm.

Er det mulig å vurdere en statsråds innsats objektivt? Evnen til å være pådriver både innen eget departement, hos stats- og finansminister og i regjeringen som helhet? Kjapphet til å ta fange opp aktuelle problemstillinger, sluse dem inn i administrasjonen og solid saksbehandling før man går ut offentlig med klare og velbegrunnede forslag? Eller er det slik at det er de flyktige øyeblikksreaksjoner og kåte medieutspill som fanger oppmerksomheten?

Er det de store og spektakulære sakene som får oppmerksomheten, mens de mange, mange små som betyr en bedring i forholden for utsatte grupper vanskelig vinner frem på førstesider og tv-skjerm?

Finnes det noe annet grunnlag for vurdering enn det man ser og hører, og hvor godt er dette som bakgrunnsmateriale for egne meninger, for å forstå? Er mediene like interesserte i alle typer saker? Er det kanskje slik at problemstillinger som fornyings- og adminstrasjonsministeren, landbruksministeren og fiskeriministeren steller med lite sexy for journalister? Hender det at man lar seg fascinere mer av statsråders evne til dyktighet i det politiske spill enn deres handlingsevne på fagfeltet og evne til langsiktig strategisk tenkning?
Tallene er der – så langt de rekker.