Kirkemøtet (VI): Historisk for samene

”En historisk dag” var et uttrykk som ble brukt av flere taler – både samisktalende og andre – da Kirkemøtet fredag vedtok strategi- og handlingsplan for samisk kirkeliv. Møtet erkjente at Den norske kirke har et særlig ansvar for samisk kirkeliv og for at samisk kirkeliv kan utvikles i pakt med samisk selvforståelse, samiske tradisjoner, nasjonal lov og internasjonale konvensjoner. Planen skisserer utfordringene og behovene knyttet til samisk kirkeliv på bred front.

Samisk kultur og kirkeliv tilfører kirken nye impulser til forståelse av tro og identitet og av sammenhengen mellom natur og livsanskuelse. Planen tar samisk språk og kultur på alvor, og ser mangfoldet som en rikdom som hører med til Den norske kirkes helhet. Samisk kristendomsforståelse og spiritualitet bidrar med sin åndelige og kulturelle rikdom til å språk og redskap til å møte den åndelige utfordring i vår tid.

Hvor mange samer er det egentlig i Norge? Samene er et urfolk i de nordlige områdene av Norge, Sverige, Finland og Kolahalvøya i Russland. Man antar at det er 50 000- 65 000 samer i Norge. Nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk er de offisielle samiske språkene i Norge. Alle tre står på UNESCO’s liste over truede språk. Lulesamer finnes særlig mellom Kjerringøy og nordlige deler av Fauske i sør og Tysfjord i nord, nordsamer i Finnmark og Nord-Troms, og sørsamer lever spredt over et område som strekker seg omtrent fra polarsirkelen i nord til Hedmark fylke i sør på norsk side. Oslo bli et stadig større samefylke.

I Kirkemøtets vedtak bes det blant annet om
• tiltak for å sikre at samisk ungdom rekrutteres til kirkelig arbeid
• intensivert arbeid med bibeloversettelse, salmer og liturgier, særlig i lulesamisk og sørsamisk område
• prestestilling for betjening av samer i Sør-Norge
• sørsamisk og lulesamisk språkmedarbeiderstilling
• to diakonstillinger i Indre Funnmatrk og lulesamisk område
• flytting av Samisk kirkeråds sekretariat til Tromsø

Planen er meget god, og det er lett å forstå euforien. Men man kommer ikke langt uten friske midler. Kirkemøtet kan vedta gode intensjoner, men realitene er at skal den vedtatte planener det nødvendig med betydelige friske midler. Her må det nok arbeides på tre felter:

a) Grunnloven § 110a slår fast at ”Det paaligger Statens Myndigheter at lægge Forholdene til Rette for at den samiske Folkegruppe kan sikre og udvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv At Den norske kirkes status som statskirke endres, er derfor ikke et argument for at staten ikke lenger har et ansvar for samisk kirkeliv.” Også folkerettslige forpliktelser må innebære at staten i denne saken har økonomiske forpliktelser også etter at nåværende statskirkeordning opphører.

b) Den norske kirkes har særskilte forpliktelse overfor samene som urfolk i kirken, og har derfor et selvstendige ansvar for å prioritere samisk kirkeliv og bidra til at handlingsplanen gjennomføres. En slik prioritering ligger allerede inne i Kirkerådets budsjettforslag.

c) Sametinget tilføres betydelige midler til samesamfunnet, i år ca. 480 millioner. Kirkelivet er en viktig del av samisk hverdag, og Sametinget bør derfor se et økonomisk ansvar i denne saken.

De kulturelle og åndelige overgrep det samiske folk opplevde gjennom fornorskingspolitikken skapte dype sår. Mange klarer fremdeles ikke å være stolte over egen bakgrunn. Dette har for mange samer, også ikke minst de unge, skapt en avstand til kirken, fordi kirken var bidragsyter i den vanskelige historien som ligger bak. I dag gir dette utslag i manglende rekruttering til kirkelig utdannelse og kirkelig tjeneste.

Et viktig grunnlag for forsoning ble lagt da Kirkemøtet i 1997 kom med en offentlig beklagelse av de overgrep som kirken stod for gjennom fornorskingshistorien. Jeg håper at det vedtaket Kirkemøtet nå gjør, vil oppleves som ytterligere et bidrag til å gjøre gammel urett god.