Mindre stat - og litt mer stat

Er det slik at enkeltkommuner stundom   trenerer  nasjonalt viktige veiprosjekter i årevis?

Bør Staten i slike tilfeller overkjøre kommuners lokale særinteresser  med en statlig reguleringsplan?

 Preges sentrale rikspolitikeres avgjørelse i viktige samferdselsoppgaver ikke sjelden mer av geografiske lojaliteter enn nasjonaløkonomi?

Fører mer detaljstyring, rettighetsfesting, tilsyn og overprøving av lokale vedtak til uthuling av lokaldemokratiet og til dårligere kommunale tjenester?

Økningen i lovbestemte individuelle rettigheter og kommunale plikter – snevrer alle disse utslag av sentral styringsvilje inn kommunenes handlingsrom? Blir det færre muligheter for lokale tilpasninger og lokalpolitiske prioriteringer?

Fører detaljstyring og øremerkede tilskudd til at kommunene blir mer avventende og passive? At de forsøker å unngå å bruke egne midler på tjenesteområder der de regner med at staten vil innføre nye tilskuddsordninger i fremtiden?

Er det slik at det statlige ønsker om større likhet i virkelighetens verden ofte bidrar til å skape større forskjeller?

Mine svar – basert på det jeg har sett av forskning, uttalelser fra rådmenn, kommune- og fylkespolitikere, samt en bitteliten personlig erfaring –  finnes i den om få dager 49 år gamle  Beatles-varianten:  Yeah, yeah, yeah

Fellesnevner for problematikken: Store spenninger mellom nasjonal styring og lokalpolitisk handlefrihet.

Er det en håpløs inkonsekvens å ville overføre mer  makt overført til kommunene, og samtidig gi muligheter til i langt større grad overkjøre lokaldemokratiet i planprosesser av stor nasjonal viktighet?

Jeg synes ikke det.  Jeg skal ikke  her ta stilling til frivillig/stortingsvedtatt kommunestruktur,  men  det må være mulig, og riktig, å si ja,takk, begge deler ("men ikke for meget av noe", som Ole Brumm tilføyde). I og med at det i dag i teorien er mulig å  overkjøre lokaldemokratiet med en statlig reguleringsplan(har skjedd med to veiprosjekter siste 15 år), er det viktigste med en desentralisering som gir bærekraftige kommuner/samkommuner  mer makt, Jeg tenker for eksempel på områder som rehabilitering, barnevern, folkehelse/forebygging, rusomsorg, psykisk helse, kultur, kriminalomsorg, sikkerhet og beredskap og miljø.

Den aktuelle bakgrunn for refleksjonene er søndagens artikkel i Aftenposten om at planleggingen av en del av hovedveien mellom Oslo og Stockholm er stoppet opp på grunn av 17 politikere i Ås kommunestyre. Dette kan bety at den nye veien blir mange år forsinket – «det vil ta minst fem år før vi er tilbake der vi er i dag i planleggingen» (Statens Vegvesen). Hittil har planleggingen kostet ca. 30 mill.kr.

Det gjelder altså et prosjekt av betydelig regional og nasjonal interesse. Et arbeid som startet i 2003 er i prinsippet ikke kommet et skritt videre!

Det tar 1-3 år å bygge en vei, avhengig av lengde. Men på grunn av  planprosessene  i forkant går det vanligvis 8-10 år før gravemaskinene  kan sette i gang. Ja, berørte parter må høres. Men systemet må kunne forenkles betydelig – Aftenpostens påvisning i alle leddene i en såpass grei sak som stenging av Grubbegata, var i all sin detaljrikdom og tomgangskjøring et skrekkens eksempel.

Vi har sett det tidligere. Mens nasjonaløkonomiske interesser ønsker rask, effektiv og rimelig transport mellom landsdelene og ut av landet, ser en del lokalpolitikere ikke sjelden bare til kommune- eller fylkesgrensen.

Men sannelig, det er ikke  bare lokalpolitikere som har geografiske babyer som resulterer i  de nest beste løsninger.  Tidligere samferdselsminister Kjell Opseth klarte for 20 år siden å få flertall for det lengste alternativet for stamveien Oslo-Bergen gjennom hjemfylket Sogn og Fjordane i stedet for gjennom Hordaland. Som gjenytelse for å velge det dårligste alternativet fikk SV flertall for å bygge Ringeriksbanen, et løfte som 20 år senere fortsatt ikke er innfridd.  Banen vil forkorte reisetiden med tog mellom Oslo og Bergen med rundt 40 minutter.

Vi må få en maktktoverføring begge veier stat-kommune. Prioriteringer i kommunene må kunne skje selv om sentrale politikere ikke skulle like det.  En reduksjon i antall lover – ikke minst rettighetslover  - handlingsplaner, øremerkede tilskudd  og annen detaljstyring vil frigjøre administrasjon og byråkrati, og styrke tjenestetilbudet.

Lokale og regionale politikere må i større grad kunne bruke ressursene ut fra lokal kunnskap om hvor behovene er størst. Men de må ikke kunne forsinke viktige samferdselsprosjekter i årevis.

Det hjelper litet at Saki er god, når ho er så illa førd» (Ivar Aasen)