OL (9): Maraton-dramatikk

Hvis det ikke hadde vært for Phillipides, hadde vi ikke hatt maratonløpet. Han løp i 490 f.Kr, om lag fire mil fra Marathon til Athen for å fortelle om  seieren over perserne. Da han kom frem, ropte han ut på torget: «Vær glade, vi vant» - og så segnet han død om.

Løpet ble satt på programmet ved de første olympiske lekene i Athen i 1896, og det var enorm begeistring blant de 100.000 tilskuerne da den greske bonden Spiridon Louis kom først inn på stadion. Kong Georg og kronprins Konstantin løp sammen med han over mål.

I London 12  år senere løp man 26 engelske mil fra Windsor Castle til stadion, der man la til 385 yards slik at målstreken  kom rett utenfor tribunen til dronning Alexandra (hun var opprinnelig dansk, og er kong Haralds oldemor). Denne lengden ble senere blitt den klassiske maratondistansen, 42196 meter.

Maratonhistorien har flere dramatiske hendelser. Det var i London pastabakeren Dorando Pietri fra Capri skrev seg inn i idrettshistorien. Han ledet inn på stadion,  kollapset fem ganger mens han nærmet seg mål, og fikk hjelp av publikum, blant annet kriminalforfatteren Arthur Conan Doyle (skrev om Sherlock Holmes). Da amerikaneren  John Hayes kom inn på stadion, slepte funksjonærer Pietro over målstreken, amerikanerne protesterte, Pietri ble diskvalifisert, og Hayes fikk gull. Bronsevinneren ble diskvalifisert fordi han hadde kjørt i en vogn deler av løpet!

Også i 1904 var det noen som jukset, førstemann over mål hadde haiket med en bil i 17,5 km.  Det var 32 grader, og vinneren, Thomas Hicks fra USA,  holdt på å kollapse underveis, men fikk styrke underveis gjennom strykninsulfat, rå eggehvite og brandy. 

Tidene i de fire første OL-maraton var ikke spesielt sterke. Først i Stockholm i 1912 løp vinneren bedre enn min pers.rek fra New York Marathon som 44-åring i 1982.I Stockholm  led portugiseren Francisco Lazaro rammet av solslag og hjertetrøbbel, og døde på sykehuset neste dag.

I mange resultatlister stå Kitel Son, Japan, oppført som maratonvinner i Bewrlin i 1936.  Han het i virkeligheten Sohn Kee-chung og var koreaner, men Japan hadde okkupert Korea og tvunget han til å endre navn.  Sohn ble flaggbærer for Korea i London-OL. 40 år senere var han som 76-åring  den som tente OL-flammen på stadion i Seoul. Og da landsmannen  Hwang Young-cho vant gull foran  japaneren  Koichi Morishita i Barcelona i 1992, la han medaljen rundt halsen til Sohn, som da sa: «Nå kan jeg dø lykkelig». 

Emil Zatopek bryter målsnoren i Helsinki i 1952, med sitt karakteristiske ansiktsuttrykk Foto: EPA

I London 1948 vant Emil Zátopek fra Tsjekkoslovakia gull på 10.000 m og sølv på 5000 m. I Helsinki i 1952 tok han gull på begge distanser, og tenke at han kunne prøve seg på maraton også. Han hadde ikke forsøkt distansen tidligere, men vant suverent  med 2  min  32 sek foran nr.2. 

Zátopek ble utnevnt til oberstløytnant og fikk en høy stilling i kommunistpartet. Han støttet Dubceks politiske reformbevegelse, men da sovjetiske tanks rullet inn og knuste den voksende demokratiske bevegelsen, ble han ekskludert fra både hæren og kommunistpartiet  og sendt til en arbeidsleir.

 Abebe Bikila - sjokkerte verden i Roma, både med tiden og manglende sko

I 1960 i Roma møtte verden de langtløpende afrikanere.  Barbente Abebe Bikila fra Etiopia overrasket alle og vant på ny verdensrekord.  Han gjorde  sitt avgjørende rykk vel en km fra målpasseringen ved Konstantinbuen  (fra år 315, han var den første romerske keiser, da han ble omvend på dødsleiet startet kristendommens store utbredelse i romerriket).  Rykket var meget symbolsk, det skjedde ved Axum-obelisken som Italia hadde plyndret i Etiopia.

I Tokyo i 1964 hadde han tatt på seg sko og sokker, og vant med over fire minutters forsprang, ny verdensrekord her også. Han stilte til start i 1968, men måte bryte etter en benskade.  Året etter brakk han nakken, måtte i rullestol, og døde i 1973, 41 år gammel.

Hans landsmann Mamo Wolde vant i Mexico, og tok som 40-åring bronse i München i 1972 (Frank Shorter vant).

I Atlanta i 1996 havnet Islam Djugum fra Bosnia på 107.plass. Han hadde løpt to timer i gatene hver dag under borgerkrigen, og han endret rute hver gang for å unngå snikskyttere.  Flere ganger måtte han avbryte treningen for å hjelpe overlevende etter massakrer til sykehus. Vinneren var den svarte sørafrikaneren og gruvearbeideren Josia Thugware. 4-5 måneder før OL ble han angrepet og skutt i kinnet, og under sitt opphold i USA var han svært redd for at noe skulle skje med familien hjemme.

                                

Vårt store løperpar, Grete Waitz og Ingrid Kristiansen, ved OL i 1984. Foto: Knut Nedrås, Scanpix

Maraton for kvinner kom på programmet i Los Angeles i 1984.  Dette skulle bli den store norske triumfen. Grete Waitz, hadde vunnet hvert eneste New York Marathoin siden det startet i 1978, vunnet fem verdensmesterskap i terrengløp mellom 1978 og 1983, ble den første verdensmester i maraton i 1983. Også Ingrid Kristiansen var i verdenstoppen, og mange hadde håpet på norsk dobbeltseier, selv om Joan Benoit fra USA hadde satt verdensrekord i 1983 (den ble slått av Ingrid Kristiansen i 1985).

Og Benoit  satte en brutal bom for alle norske forhåpninger. På den første drikkestasjonen løp hun rett forbi. "I was darned if I was going to get into a crowd again just for a drink, so I skipped it, I couldn't believe the other runners weren't coming after me”, sa hun senere til Running Tide. Nei,  de to norske fulgte henne ikke, selv om avtalen før løpet var at hvis Benoit gikk, så skulle Waitz og Kristiansen henge påVar det slik at Grete Waitz vurderte at Benoit gikk for tidlig at at hun ville ta henne igjen? Det så ut som om hun og Ingrid Kristjansen var mest opptatt av hverandre.  Benoit satset dristig, Waitz satset på erfaring.  Dristigheten seiret, sølv til Waitz, Ingrid ble nr.4.

Paula Radcliffe opplevde også en stor skuffelse,  i Athen i 2004. Året før hadde hun  satt en legendarisk verdensrekord med 2.15.25 (den står fremdeles), mer enn tre minutter bedre enn den gamle. Hun var ubeseiret. Men hun fikk magekrampe underveis, prøvde to ganger forgjeves å ta igjen japanske Mizuki Noguchi. Da to andre passerte henne, var det slutt, seks km fra mål segnet hun fullstendig utslitt på fortauet, oppløst i tårer. Tårer ble det også i Beijing i 2008, der hun ble skadet underveis og endte som nr.23. 38 år gammel forsøkte hun å kvalifisere seg for lekene i London, men en fotskade ødela drømmen om  olympisk gull.

Det ble etiopiske Tiki Gelana som brøt målstreken i London,  16 år etter at en annen etioper, Fatuma Roba, vant i Atlanta. Kan etiopieren Ayele Abshero gjenta bedriften? Eller blir det kenyansk flagg og nasjonalsang, slik det ble med Samuel Wanjiru i Beijing, gull til Wilson Kipsang eller  Abel Kirui?  Uansett tror jeg ikke at landsmannen Haile Gebrselassies verdensrekord på 2.04.26 blir slått.

.