fredag 14. september 2012

Borgerlig regjering, vilje og vei


Dagens Budskap fra Knut Arild Hareide er i fire ledd:

1.«KrF utelukker ikke å sitte i regjering med Frp.

2.«Men bare hvis Venstre er med».

Dette er ventet. Overraskende hadde det vært om han hadde sagt noe annet. Knut Arild og Trine er samkjørte på dette punktet, langt, langt mer enn noen krefter i begge partier er når det gjelder enkelte verdispørsmål.

3.«KrF vil kunne støtte etableringen av en Høyre/Frp-regjering».

Dette utsagnet forutsetter  at en slik regjering er i mindretall, hvis  konstellasjonen har flertall trenger den ingen etableringsstøtte.

En mindretallsregjering vil både KrF og Venstre kunne se som en positiv situasjon, det å kunne øve påvirkning i mange saker uten å belastes for synspunkter f.eks. i innvandrings- og oljepolitikk der H/Frp trolig ville finne sammen med Ap. Samtidig vil kamelsluking også være en stundom nødvendig øvelse, i slike situasjoner er det alltid en grense for hvor langt mindretallsregjeringen vil akseptere nederlag. (deltakerne i Bondevik II vet litt om dette).

4. «KrF vil jobbe aktivt for en regjering av Høyre, Venstre og KrF».

Dette er nok primærønsket både i KrF og Venstre - også mitt-  mens meningene i Høyre vil være delte. Tanken på en opposisjon både til venstre og til høyre (eller rettere: i alle Frp-retninger) vil ikke være udelt behagelig. Nestleder Bent Høie bekreftet da også sist helg at Høyre ønsker å samarbeide med alle borgerlige partier.

Det skal ganske mye til at dette alternativet kan få flertall, selv om dagens galluptall fra Aftenposten/Bergens Tidende ville innebære at prosjektet kunne gjennomføres.  Det vil være enklest hvis Sp og SV er under og Venstre over sperregrensen, slik situasjonen er i Aftenposten-tallene. Men historien har vist at å tro gallupptall ett år før valget blir resultatet, er nesten som å skrive i sand. Jeg har tidligere advart mot å ta en borgerlig valgseier nærmest for gitt, ikke minst kan  svarte økonomiskyer endre landskapet.

Politiske drøftinger etter en eventuell borgerlig valgseier vil dreie seg om konkret politikk. Frp-ønsker om en ny eldrepolitikk, og en bedre sammenheng i helsepolitikken vil ikke bli den store stabbesteinen. Kravet om en raskere forsering av veibygging, er verre, jernbaneutbygging vil prioriteres av KrF/Venstre.

Det vil ikke bli vanskelig å enes om at enkeltindividet skal få forrang, ikke systemet, og at frivillighet ikke bare skal være et haleheng til det offentlige. Redusere skatt på arbeidende kapital for å stimulere til investeringer i fastlandsøkonomien, og trolig avviking av formuesskatten over sikt, er omtrent borgerlig felleseie.  Velferdsstaten vil ikke bli utsatt for  angrep, men det kan bli diskusjoner om enkelte bestemmelser i arbeidsmiljølov og sykelønnsordning.

Å oppfylle Siv Jensens ønske om «et helt annet syn på hvordan vi forvalter vår oljeformue», blir  vanskeligere. Oljeutvinning og klima- og miljøspørsmål i bredere forstand vil skape store problemer, men ikke særlig større enn i et samarbeid med Ap. I så måte var borgerlige synspunkter i klimaforliket og presset mot Ap et positivt, om enn altfor lite tegn.
KrF og Venstre vil stå beinhardt på langt mindre kald regelforvaltning og mer åpen og skjønnsmessig vurderinger i  asyl- og flyktningpolitikken.  

I tillegg til dette er det naturligvis en rekke mindre hjertesaker hos ulike partiene.
Hareides 10 bud – unnskyld, «10 hovedkrav til en borgerlig regjering» - inneholder en rekke honnørord uten særlig konkretisering, de er som en flaske det kan helles mye oppi. Hvem definerer «human flyktningspolitikk», «ansvarlig alkoholpolitikk» (noen vil nok mene at det mest ansvarlige f.eks. er å la kommunene selv bestemme stengningstider, mens andre vil ha felles nasjonale tider), «styrket solidarisk innsats for fattige» osv. Det er ikke her slagene vil stå, jeg tror det blir om miljø (ikke minst oljeutvinning) , asyl- og flyktningepolitikk.

Frp-vilje til å komme KrF/Venstre i møte på disse punktene blir avgjørende for om de to partiene finner det mer gunstig å ha en hånd på rattet i en firepartiregjering enn å opptre som trafikk-konstabler med begrenset retningsviser utenfor. SVs dilemmaer i den rødgrønne regjeringen er velkjente, men jeg tror Høyre vil være mer generøst overfor mindre partier enn Ap har vært (her er jeg trolig influert av mine erfaringer etter å ha sittet i bystyret i Stavanger for Venstre med et sterkt Høyre, også kalt «kommunist-Høyre».

Konklusjon: Der det er vilje, finnes det alltid en vei.
  

Blogglisten

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar