Slagsmål om tvilsom ære

Internasjonale og nasjonale prøver i skolen  – viser sannhet eller er et blendverk, langt på vei en bløff?

I begynnelsen var PISA og norske pedagoger, mange på venstresiden, var sterkt imot slike prøver. Men PISA tok bolig iblant oss, og etter noen år viste norske elever testfremgang, fra et riktignok ikke spesielt imponerende  nivå.

Da var straks PISA godt. «Dette er et resultat av vår satsing på fellesskolen. Vi har snudd nedgangen. PISA-resultatene har i årevis blitt misbrukt, men nå er det slutt på svartmalingen” (daværende kunnskapsminister Kristin Halvorsen). «SV er Norges frekkeste eller mest glemsomme parti», parerte Kristin Clemet (H, og påpekte at det var hun som innførte nasjonale prøver og reformen Kunnskapsløftet. "Dette er komisk,det var jeg som var var statsråd da PISA-undersøkelsen ble gjennomført for første gang på begynnelsen av tiåret", fremholdt Trond Giske .Og  statsminister Stoltenberg fulgte opp da han i helgen la frem Aps nye utdanningspolitikk: «Det var vi som fikk Norge med på den første internasjonale testen».

I Aftenposten i dag avdekkes sannheten – så langt. Det var Høyre som fikk Norge med på slike studier. Men dette er ingen heroisk historie. I korte trekk,  jeg henter fra professor Svein Sjøberg, UiO:

I 1982 ble en søknad fra et skolemiljø om å være med i en internasjonal test, avslått av statsråd Tore Austad (H), det ble for dyrt. To måneder senere tok en privat stiftelse kontakt med Austad om det samme. Og den fikk  mange penger, «faktisk det dobbelte av det vi fagfolk hadde søkt om. Og uten å ha fått noen søknad».

Høyre-ministerens begrunnelse for at Norge skulle delta var at man nå kunne få data som ville vise at Arbeiderpartiets skolepolitikk var feilslått. Sjøberg: «La meg uttrykke meg forsiktig: Denne kameratslige "saksbehandlingen" kan vel overgå de senere års saker om kameraderi i regjeringen?»

Høyre og Ap, begge to ivrige. Vi har lagt oss flate for rangeringer som måler hverken kunnskaper eller verdier som er i samsvar med norsk formålsparagraf eller læreplan. Hvorfor trenger vi da norske læreplaner?

For å gjøre det bedre – både i PISA og nasjonale prøver - vet vi at svake elever er blitt unntatt for tester. Øving og motivering for tester kan endre testresultatene dramatisk. Og kan det tenkes at det bare er de fagene det testes i – på samme måte som forsøk med valgfag og nye undervisningsopplegg - som blir viktige og interessante for skoleledelsen? Der Spiegel har fortalt at det i utlandet blir direkte jukset med testresultatene. at PISA betraktes nærmest som en olympisk øvelse. Og reportasjer i går (VG) og påfølgende obligatorisk innslag i Dagsnytt 18,  forteller om forhold i Osloskoler som ikke svekker kritikken.

”PISA-undersøkelsen, som er en internasjonal elevtest, er ikke verdt papiret den er skrevet på. Man kan ikke stole på rankinglisten over hvor elevene er flinkest” fremholder den anerkjente professor Svend Kreiner fra Institut for Biostatistik på Københavns Universitet etter å ha studert PISA-testen nærmere.
Han kan demonstrere at man kan endre landenes innbyrdes plassering etter forgodtbefinnende. Danmark kan være nummer 3 og nummer 40 med utgangspunkt i de samme testresultatene, i full overensstemmelse med de reglene folkene bak PISA selv stiller opp.

Faktisk er det slik at det bare er 30 pst av de tallene som PSA kommer med som stammer fra elevenes faktiske svar. 70 prosent er basert på at datamaskinen har gjettet fram basert på opplysninger om eleven. ”Forskerne bak PISA bruker datamaskiner til å skape modellen sin, men det er svært uklart hvordan den arbeider. Datamodellen ligger i mørket. Det er dypt kritikkverdig når rankinglisten spiller en så stor rolle for utviklingen av utdanningssystemet", sier professor Kreiner.

Jeg sier ikke at alle tester i skolen er verdiløse. Men vær kritiske til dem, spør hva de egentlig forteller. På sammen måte skal man også være kritisk til professor Kreiner, men han stiller viktige spørsmål

Den beste måten for å få en enda bedre skole vil etter min mening være at lærerne får bedre lønn og kompetansebygging, og at politikere og skolemyndigheter slutter med på gi lærerne stadig mer papirarbeid og mindre tid til det som er skolens primæroppgave – å undervise elever.