Samarbeid - og regjering

Hva slags regjering får vi etter valget i september? Dette er i alle de valg jeg kan huske, dvs. tilbake til 1957, alltid det store spørsmål som får langt større oppmerksomhet enn reelle politiske skillelinjer

Jeg hører til dem som er temmelig sikker på at dagens forhold mellom rødgrønt og opposisjon ikke holder seg, de vil nærme seg 50 pst fra hver sin side, og jeg utelukker ikke gjenvalg.

Vi har allerede fått en rekke mer eller mindre godt begrunnede  påstander både om fargekuløren på regjeringen dersom rødgrønt taper, og enda mer spinndoktorering når det gjelder eventuell politikk.

KrF og Venstre kan i redelighetens navn ikke gå bort fra det de har sagt om at borgerlig seier vil gi en borgerlig regjering – i en eller annen form. Primærønske hos de to er en regjering etter modell av Bondevik II. Men de har også sagt at etter en eventuell valgseier må alle partier sette seg ned og se om det finnes en politisk grunnlag for en felles plattform. De kan lese innenat, og utfra stortingserfaringer er det på en rekke viktige felter et meget stort sprik i forhold til Frp.

Samtidig vet de at i saken om Klimaforliket, klarte de fire å finne frem til en løsning som var så bra at den hjalp SV til å forbedre regjeringens opplegg.

I valgkampen i år vil vi i langt mindre grad enn i 2009 høre slagord om flertallsregjeringers styrke og mindretallsregjeringers svakhet. Stortinget ikke lenger er noen viktig arena for politisk virksomhet. Sakene er avgjort før de kommer til folkets kårne: “De rødgrønne stemmer bare det de får beskjed om uansett” (Ketil Solvik-Olsen, Frp).

Inge Lønning sa det meget treffende slik: “Partidisiplin nærmer seg et drapsvåpen på demokratiet dersom den tas i bruk for å sikre at et lite mindretall i en koalisjonsregjering skal få vekslet inn en tilgodelapp fra tidligere oppgjør i den stående borgerkrig mellom regjeringspartiene. Dreier det seg om politisk skillemynt, kan den slags handel passere, men når tilgodelappen er påført beløp som er egnet til å tømme grunnleggende konstitusjonelle prinsipper for innhold, er det skjellig grunn til å si fra”.

Det som skulle være en flertallsregjerings styrke, er blitt en svakhet fordi alle skjøre kompromisser treffes av Jens, Liv Signe og Kristin, de henger sammen og kan ikke endres. Den store og prinsipiell balansen, mellom den utøvende og den lovgivende makt, er parkert i regjeringskvartalets underjordiske garasje og låst inne i en jernhard trekant der Finansdepartementet et godt stykke på vei leder an i styringsvalsen.

Med mindretallsregjeringer spiller Stortinget en viktigere rolle enn med flertallsregjeringer. Spesielt fordi flertallet består av partier som står lenger fra hverandre i enkelte saker enn i noen annen etterkrigsregjering, har det altså de siste fire årene oppstått en situasjon der både de aller fleste stortingsrepresentanter har mistrives, det er ikke så mange som kan sitter i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Og det er et lite paradoks at både innad i Ap og i velgermassen i sin helhet ville det trolig være større tilfredshet med en Ap-regjering i mindretall, slik som det ved et eventuelt regjeringsskifte i 2013 for mange vil være mest ønskelig med en Høyre-regjering i mindretall.

Slike regjeringer kan søke støtte på begge sider av de langt på vei utdaterte skillelinjer.  Vi har tidligere sett gode budsjettløsninger i slike sammenhenger. Et fornuftig ord i henter jeg fra stortingspresident Dag Terje Andersen: “En flertallsregjering skal ikke disponere stortingsflertallet, den skal representere stortingsflertallet”.

Dette er åpenbart, men gårsdagens uttalelser fra Venstre og KrF om å åpne for budjettsamarbeid med Ap og Sp var et eksempel på dårlig kommunikasjon, og skaper misforståelser og forvirring for noen. De to bør holde fast på det de har sagt og mener: Primært tre partier, vilje til å diskutere med fire sammen, men trolig for store politiske forskjeller.

Ingen bør frykte mindretallsregjering og en renessanse for Stortinget. I spørsmålet om hva slags konstellasjoner  som kan dannes ved flertall for dagens opposisjon, er det viktig at de sentrale deltakere holder tunga beint i munnen. Ikke minst bør KrF og Venstre være meget bevisste på hva slags signaler som sendes ut.

Høyre og Frp vil i prinsippet ha en firepartiregjering. Men Frp samtidig meget tydelig: Nei til å støtte en regjering partiet ikke er en del av. Ikke støtte en ny regjering av Høyre, Venstre og KrF, slik begge sentrumspartiene ønsker, ikke støtte en mindretallsregjering av Høyre. Men Frp kan ikke melde seg ut av Stortinget. Og partiet har ikke klart- eller rettere: vil ikke - å svare på om det i samarbeid med de rødgrønne i konkrete saker er beredt til å kaste en borgerlig mindretallregjering. Om partiet må støtte det minste av to onder, vil nok ofte det bli borgerlig.

Frp kan åpenbart være med i et mindretall sammen med Høyre. Det er et scenario de rødgrønne vil male jevnt og trutt på, og spesielt prøve å sette KrF og Venstre i forlegenhet. Jeg tror ikke på denne muligheten, men om så skulle skje vil H/Frp være avhengig av kompromisser i riktig retning med de to mellompartiene. Ingen kan garantere et evig liv.

 Flertallsregjering av fire partier kan ikke utelukkes, og politikken vil dannes i avveininger av de kryssende hensyns relative styrke. Da er det helt greit at partiene på forhånd har signalisert klare prioriteringer, så får det bli opp til velgerne å dele ut kortene til en regjeringspoker. Det som de bør vært svært forsiktig med, er å utstede  mange absolutte krav som det overhode ikke kan forhandles om. Da innskrenkes handlingsrommet, da skapes større velgerusikkerhet.

Vi må henge sammen eller bli hengt hver for oss, sa tidligere statsminister Syse en gang. Det  bør ha stor gyldighet når en regjeringskoalisjon er etablert, i en valgkamp er det best at partiene fremstår med klare primærstandpunkter. Slik at velgerne kan se tydelige forskjeller på Høyre og Frp, slik at  Venstre og KrF får frem både hva som skiller dem både fra H/Frp og Ap.

For å omskrive kirkefader Augustin:De fire partiene må vise fasthet i det sentrale for dem, romslighet i det perifere, og med det som bakgrunn: samarbeidsvilje i alt.