onsdag 25. september 2013

Bakland og luresamtaler

For KrF og Venstre er det vel ikke slik at du aldrig bliver i Regjering, om det i Dag ei skjer (fritt etter Holberg om giftermål). Men mye tyder på at det er i dag og i morgen at den reelle avgjørelsen treffes i de to partienes styrende organer. Og man har ingen garanti for at situasjonen vil være annerledes i 2017 og mulighetene for politisk innflytelse større da. 

De to mellompartienes situasjon illustreres godt av Per Krohgs bilde "Seileren mellom Scylla mog Charybdis", er farlig ferd i stormen med truende krefter på begge sider. Jeg trenger ikke å gå i detaljer, partienes dilemma er vel beskrevet i ikkenyheter og kommentarer fra et bemerkelsesverdig lekkasjefritt toppmøte i Nydalen.

Politiske resultater er ett. Men spørsmålet er også reist: Vil de to partiene dersom de inngår et skjebnefellesskap med Frp, ta skade på sin sjel, eller skade Norges omdømme, slik noen kritikere uttrykker det: anstendiggjøre uanstendige holdninger? Ingen har noe patentsvar på dette. 

Selv har jeg i årenes løp brukt kraftige ord i skrift både mot Fremskrittspartiets generelle holdning i asyl- og innvandringssaker, nesten like sterke som jeg har brukt mot de rødgrønnes holdning til FNs barnekonvensjon og asylbarn. 

Siv Jensens bruk av begrepet "snikislamisering" (gjengitt her) og hennes reaksjon da Ketil Solvik-Olsen prøvde å avlyse det, er ikke oppløftende.  Uenighet i syn på bruk av handlingsregel, bompenger,skatt osv er imidlertid en del av normal politisk uenighet, selv om jeg i ulik gradmisliker holdninger også der.

 


(I parentes: Den amerikanske ambassadøren i Norge har sagt at «alle norske politiske partier ville passet inn i det demokratiske partiet i USA. I 1977 var jeg pressemedarbeider i den norske FN-delegasjonen. Under et møte med norskamerikanere i Brooklyn skulle stortingsrepresentant Sigrid Utkilen redegjøre for Høyres sosialpolitiske syn. Det gikk ikke lenge før en av tilhørerene reise seg, rettet pekefingeren mot henne, og sa indignert: You are a communist!)

Slik jeg ser det bør det i et regjeringsfellesskap med Fremskrittspartiet ikke være tidligere holdninger og uttalelser som er det avgjørende, men praksis i det daglige, samtidig som partiet ikke kan ta ansvar for det løse kanoner til enhver tid måtte finne på å fyre av. Jeg tror også det vil virke disiplinerende på Frp å være i regjering.

Jeg vet ennå ikke hvilket regjeringsalternativ jeg vil falle ned på, eller ville anbefale om jeg satt i Venstres sentrale organer. Det må baseres på resultatet av de foreløpige sonderingene. Fornuften har til nå sagt at den politiske avstanden mellom  Frp og mellompartiene (i litt ulike saker) vil være for stor.

Men med det utgangspunktet synes jeg det er litt forunderlig med de deler av baklandet, særlig i KrF men også litt i Venstre, som nå advarer mot samarbeid med Frp.  

Før valget gjorde begge partier det klart at man - i motsetning til 2009 -  åpnet for samtaler med Frp. Partiene ga velgerne et løfte.
Riktignok la de til at de mente avstanden i en del spørsmål ville være nærmest uoverstigelig, men altså: samtaler. Dette ble av velgerne oppfattet som reelt, ikke luresamtaler der fasit var gitt på forhånd. De som advarer mot samliv med Frp, før det foreligger noe som helt politisk resultat, kan lett bidra til lå svekke velgeres tillit til partiene. Og internt vil man spørre om dette ble gjort kjent før partivedtakene ble truffet,

Jeg er overbevist om at Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande mente at de ville føre reelle samtaler  og ikke bare ville late som. De vet hva de vil, og hva de gjør. Med bakgrunn i det som de har opplevd i Nydalen, kommer de med anbefalinger til partiets - og velgernes - tillitsvalgte.  

KrF og Venstre har lovet velgerne en borgerlig regjering. Det løftet må de holde. Vi vet ikke hvem som blir med, men vi vet at de som velger å stå utenfor likevel på en rekke sentrale punkter må binde seg til synspunkter de kan styre sin begeistring for, mildt sagt.  De to partiene kan selvsagt ikke garantere Høyre alene eller Høyre/Frp et fireårig regjeringsliv, men alternativet kan ikke i realiteten torpederes før det er sjøsatt.

Det vil være ulike syn på om KrF og Venstre får størst gjennomslagskraft for sin politikk  i eller utenfor en regjering. Det vil være ulike syn på hvordan situasjonen vil være i 2017, om erfaringene fra fire år gjør at nye konstellasjoner vil være aktuelle. Men det er forhåpentlig ikke mer enn ett syn på at deltakelse i regjering vil føre til at ungdommen i partiene får viktig politisk erfaring gjennom daglig arbeid som statssekretærer eller politiske rådgivere. Kanskje overser vi eldre den dynamikk som ligger i at ungdomspartiene UV og KrFU ikke har noen bindinger til fortiden, og ønsker regjeringsmakt?   

Dersom man er redd for velgernes dom, for valgresultatet i 2017, er det like fullt en sannhet i Nelson Mandelas ord: «Jeg lærte at mot ikke var fravær av frykt, men seieren over den. Den modige er ikke den som ikke føler seg redd, men den som beseirer frykten».

I kveld eller i morgen vet vi mer. Er viljen til kompromisser stor nok? Vil hjertesaker bli så godt ivaretatt at  avstander skrumper? Der det er vilje, er det også vei. Gamle red.sekr. Leif Henrichsen i Vårt Land for over 50 år siden skrev på nyhetsmeldinger fra utlandet som han mente det kunne lages en norsk vri på: Enn her?


 Blogglisten

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar