Bør avisenes anbefale parti?

Bør avisene anbefale parti?

– Ja, det er rart å ikke flagge politisk standpunkt for en avis, sier Aftenpostens politiske redaktør Trine Eilertsen

-Nei, vi i Dagbladet vil ikke anbefale partier, sier avisens politiske kommentator John O. Egeland.

En interessant debatt i Politisk kvarter i morges.Både Bergens Tidende og Aftenposten (for første gang på over 20 år) hadde lørdag valgledere med anbefalinger. 

Bergens Tidende er hverken fornøyd med Høyre eller Arbeiderpartiets innsats i kommunalpolitikken.Konklusjon:"Uansett bør sentrumspartiene Kristelig Folkeparti og Venstre få en viktig rolle. Fløypartiene bør ikke få makt".

Aftenposten har – tross endel  minus  -  anbefalt gjenvalg på det borgerlige byrådet, men: «Det neste byrådet må være enda grønnere enn i dag, og mer radikal i løsningene. Et byråd som består av Høyre, Venstre og KrF har sammen svar på mange av utfordringene, men må bli enda grønnere». En del tolker dette som Venstre-støtte, men det er nok å dra det litt langt.

Begge disse avisene har en ideologisk basis, men både kommentarer og nyheter er frie for politiske  hensiktsmessighetsvuderinger.  Nyheter om forsømmelser, feilgrep, manglende åpenhet  graves frem, kommenteres og offentliggjøres, uten tanke på om det skade eller til fordel for regjering eller opposisjon. 

Aftenposten er ikke lenger noe talerør for Høyre og borgerlig samarbeid, den epoken sluttet med Egil Sundar, politisk redaktør og sjefredaktør.  «For ham var det aldri et integritets-problem på den måte man vil opp­fatte det i dag. Å vur­dere hans utret­te­lige arbeid for bor­ger­lig sam­hold og bor­ger­lig sam­ar­beid fra han enga­sjerte seg for alvor i 1974, for­ut­set­ter der­for i noen grad en evne til å gå til­bake til en annen tid. Men det han selv ikke innså, etter min mening, det var at en annen tid alle­rede var inn­trådt med folke­av­stem­nings­re­sul­ta­tet i 1972. Det ble det avgjø­rende sig­na­let til å få løs­net bån­dene mel­lom avi­sene og de poli­tiske par­tier., skriver Per Egil Hegge.

Heldigvis er det slutt på de tider da  Stavanger Aftenblad, over syv spalter på toppen av førstesiden valgdagen appellerte med store bokstaver: I dag stemmer vi Venstre!"

Da jeg begynte i pressen som sommervikar i 1961, bekjente de aller, aller fleste aviser seg til et politisk parti, og brukte stoff, ikke minst lederartikler, fra Arbeidernes Pressekontor, Høyres Pressekontor osv,

Selv hadde jeg et årsvikariat i Venstres Pressekontor i 1963-64, var en av mange journalistmedlemmer i Venstrepresselaget,  og skrev lederartikler som kom på trykk i de mindre  Venstre-avisene (Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen var selvforsynte). Politiske journalister møtte på sine partienes gruppemøter på Stortinget, mange av journalistene i Stavanger Aftenbladet befolket V-gruppene i kommunestyrene, satt i formannskap,eller var leder av byplanrådet. Sjefredaktør Dagfinn Flem i Sunnmørsposten var samtidig ordfører i Ålesund, Thorvald Løken var ordfører i Ski og redaktør av lokalavisen Østlandets blad, Osv. osv Omtrent ingen så noe rart i dette. ,.

I referater fra kommunestyrer (det var den gang, det) ble som regel eget partis standpunkter og uttalelser fra partirepresentantene referert langt grundigere og mer positivt enn når det gjaldt de vantro. (Her som allers; Ingen regel uten unntagelse)

Fornyelsen i norsk politisk journalistikk og avisenes frigjøring fra partibindinger begynte for snart 50 år siden med redaktør Arve Solstad og hans tre musketerer: Gudleiv Forr, Per Vassbotn og Arne Finborud i Dagbladet. En dyktig og fryktet kvartett..

Storoksen. Akersgatens Machiavelli. Gudfaren. Kulissenes hersker, Keiseren i Dagbladet. For min generasjon av journalister og redaktører holder det med Arve Solstad. Fra

siste halvdel av 60-tallet påskynder og fornyer av den politiske journalistikken. Drivkraften bak oppgjør med partipresse der det var «mer politikeren enn pressemannen som har det avgjørende ord om hvordan en politisk nyhet skal presenteres, ja om den overhodet skal frem i lyset» (sitatet gjengitt i Christopher Hals Gylsets biografi om Solstad). Kritikk av et system der journalistene (vi) totalt sviktet den opinionsdannende oppgave, møtte i partienes stortingsgrupper og i enkelte tilfeller ble valg til landsmøtedelegater.

Arve Solstad brøt nye og svært viktige journalistiske veier, og vil bli husket for det. Han var landets fremste politiske kommentator, Blant mange dyktige i dag er Harald Stanghelle og John O. Egeland de som jeg har aller mest utbytte av å lese, mens kommentaravdelingen i Bergens Tidende ofte er mest spennende.

Jeg har skrevet mange lederartikler gjennom årene. Noen ganger med konkrete partianbefalinger, ofte med vekt på konkrete saker (fra stor skepsis til farge-tv på 60.tallet til støtte av sivil ulydighet under Alta-saken og ja til EU for å få en overordnet innsats for miljø og klimaspørsmål).  Om jeg i dag fremdeles hadde vært sjefredaktør i Stavanger Aftenblad, hadde jeg da skrevet en valgleder med klare partianbefalinger?  Neppe, Men dersom flrrtallskonstellasjonen i Stavanger  hadde kjørt økonomien i grøften, vist manglende vilje til åpenhet og offentlighet eller demonstrert mange eksempler på maktarroganse - da håper jeg at jeg ville ha tatt klart til orde for nødvendigheten av et skifte.

Jeg  håper lederartiklene i Bergens Tidende og Aftenposten har fått leserne til å vurdere vurderingene. Kommer de så ut med en annen konklusjon, er det greit nok. Det viktigste er å tenke selv. Kan en valgleder stimulere til at så skjer, styrkes den offentlige meningsdannelse.