fredag 21. juli 2017

Gullpennen Østein Sunde

Ferdaminne 49
Det var året det var så bratt.
Det er lenger til London enn med fly, derfor var jeg på Vippetangen konditori og Spiste fårikål og snubla mens jeg datt da Mesterkokken spurte: Skal det være noe mer før vi stenger, og skrev Regning med gaffel.

Utenfor traff jeg Frk. Bibelstripp, inviterte på Vafler og kaffe, men hun svarte: Holdt Fingra ta’fatet, Du må'kke komme her og komme her.  Handlet Fire melk og Dagbla’ for i går, før dagen sluttet med Jaktprat og Blues for en god venn hos Overbuljongterningpakkmesterassistent og  Bleieskiftarbeider Sigurd Jorsalfar.

Det er lenger fra Oslo til Molde via Otta, berømte boller på Lom og turistkaos i Geiranger, enn over Valdresflya. Derfor ble det den, Vågåmo og Slådalsveien. Og det er kortere til Oslo via Romsdalen og Gudbrandsdalen, selv om du blir liggende bak Campingvogna og fristes til Forbikjøring. 

Uansett hvor vi har kjørt, har Eivind siden 1970 alltid hatt et stort lager i bilen av ordsjonglering, ordspill og rappkjeftet tullball i passende porsjoner. Et skattkammer til glede for alle, selv om VGs anmelder bare ga terningkast 3 til singelen «Ute var  det sol»(2005) -   en varmhjertet hyllest som tar utgangspunkt i farens dødsfall, begravelse og «skjøre minner fra vi var små».

Lovordene står i kø, det er bare å forsyne seg: Vittig, velskrevet, humorperler i kø, en bauta blant norske låter, samfunnssatirisk pisk, morsom i det traumatiske i hverdagslige gjøremål, et språk som verken er sårende, støtende eller slibrig, harselerer med stil og eleganse, humor og  musikk som krysser over alle aldersgrenser, treffsikker, racer i ordspill. Osv.

Visst er han en fabelaktig gitarvirtuos. Men hos meg er det alltid tekstene som treffer, Vriene, ordspillene, rimene – som dette: «ingen var forberedt på at bestefar sku vandre, så nå stod de der og kasta advokater på hverandre».
 En suveren behandling av vårt alles viktigste verktøy: språket.

Bob Dylan fikk Nobels litteraturpris, Bruce Springsteen fikk årets Bjørnson-pris. Øystein Sunde har fått  Vidar Sandbecks kulturpris, tekstforfatterforbundets ærespris», Komiprisens hederspris og Språklig samlings litteraturpris. Den siste gjør ham vel uaktuell til Riksmålsforbundets Gullpenn, den prisen deles dessuten bare ut til medarbeidere i dags- eller ukepressen. Det blir lagt vekt på personlig stil og nyanseriksdom. Der stiller i alle fall Øystein Sunde sterkt.

Uansett – takk for suverent reisefølge gjennom mange år. Øystein Sunde, verdensgitarist og gullpenn i sin sjanger.

Sånn er’e bare.


(bilde fra Sundes Facebook-side)




Blogglisten

mandag 17. juli 2017

"Europas viktigste jazzfestival"


Om «Europas viktigste jazzfestival», kulturministeren swingte seg under landsmoderens påpasselige blikk, begynte med dryppende skepsis, kjerringa mot strømmen, mindre kommersiell, hva skjer etter knutepunktstatusen?
- Moldejazz er en av de store festivalene i verden, sa jazzgitarlegenden Pat Metheny under åpningen i dag. Han hadde selv bedt om å få si noen ord. - Jeg er virkelig glad for å være tilbake. Første gang jeg var her, var i 1974, med Gary Burton. Det gjorde et uutslettelig inntrykk.
- Hva er vel Paris og den franske riviera mot de store øyeblikk og opplevelser vi får her i Molde, sa Helleland, som droppet den planlagte Frankrike-ferien da hun ble bedt om åpne festivalen. Og kanskje mente hun det.
Jeg har sett mange statsråder i den årlige Street Parade, og Helleland Hofstad ligger nok helt i tetsjiktet når det gjelder danseferdigheter. 
Mot slutten endte hun og festivalsjef Hans-Olav Solli i en liten swing mens statsmoder Erna passet på fra valgplakaten.
Moldefestivalen er et av de større under i norsk kulturhistorie.
Det var høsten 1960 at Rolv Wesenlund i en artikkel stilte spørsmålet om noen ville ta utfordringen om å bli Nordens Newport. "Vi satt der og hørte denne gærningen fra Molde som snakket om å lage jazzfestival i en by som lå en dags togreise unna Oslo. Vi visste vel ikke engang hvor Molde lå, alle sammen, og vi lo av ham. At noe slikt skulle kunne arrangeres utenfor Oslo forekom oss aldeles tullete", sier Johs.Berg i Terje Mosnes' glimrende festivalreportasjebok. "Det ble jazz i en den gang liten, bortgjemt kystby på Nordvestlandet – uten tog, uten flyplass, uten konsertlokale. Men entusiastene i Storyville, jazzklubben som hadde 450 medlemmer, hadde  en entusiastisk tro på at ”vi kan”. 

Og de kunne. Det startet i 1961 med trompetisten Benny Bailey som eneste internasjonale gjest og norsk jazz anført av Kjell Karlsens sekstett, Laila Dalseth og Karin Krog. Jeg startet det året et liv i pressen da jeg ble sommervikar i Romsdals Budstikke. Jeg husker godt husker hvordan skepsisen dryppet av de fleste prektige moldensere. Det har kommet seg etter hvert.
Festivalen vokste for hvert år, ikke minst musikalsk ble den en stor inspirasjonskilde for norske musikere. Jan Garbarek var ikke gammel da han stod frem med en dyktighet som etter hvert blåste ham opp i elitedivisjonen. Duellen på tenorsax mellom Sonny Stitt og Dexter Gordon i 1963 ble det første av mange virkelig store opplevelser, og ettersom årene gikk kom de aller mest kjente stjernene til Molde og lot seg sjarmere av vennligheten, entusiasmen og ikke minst naturen.
Selv husker jeg best den legendariske nattkonserten med Miles Davis i 1984.

Moldefestivalens historie er en spennende beretning om et kreativt miljø og pågangsmot, om myndigheters erkjennelse av hvor viktig det er å gi kunsten og kulturen virkerom, og først og sist om hvordan en mindre norsk by kan hevde seg som en av verdens aller beste og mest kjente jazzfestivaler.
Molde er alle norske jazzfestivalers mor, og det er blitt mange dyktige barn etterhvert. Fra den spede begynnelsen har festivalen slått dype røtter og besfestet sin posisjon stadig sterkere. Jeg lar Trygve Lundemo i Adresseavisen kommentere:
«Moldejazz er blitt kjerringa mot strømmen. Stikk i strid med samfunnsutviklingen på de fleste andre områder, er festivalen blitt mindre kommersiell. Jazz og improvisasjon vil aldri nå ut til de helt store publikumsmengdene, men det er den musikken som i dag gjennomsyrer festivalprogrammet.
Selv om Moldejazz helt siden starten i 1961 har hatt et usedvanlig solid jazztilbud, har kursendringen gitt festivalen en enda tydeligere jazzprofil. Det er verdifullt for norsk jazz, et miljø som høster internasjonal jubel, men som likevel kommer i skyggen av mer kommersiell musikk på hjemmebane. Kulturministeren kan feire en festival som nå har fått en så tydelig profil at deres eget slagord, «Europas viktigste jazzfestival», faktisk er en realistisk målsetning».


Kanskje kommer solen frem i morgen.









Blogglisten

Når det jazzes i Domkirken

Om jazzgudstjeneste i Molde domkirke, dengang jazz var Djevelens musikk, tradisjon og fornyelse, sterk motstrøm mot lettvintheten og det overfladiske, fremme fellessskap og håp og tro.

Jeg vokste opp i Molde på 50-tallet. Kino og teater var syndens hus, og jazz var Djevelens musikk. På Vårherres vegne slo Prektigheten, Konformiteten og Fasaden ned på alt som kunne tenkes å inneholde et anstøt eller noe som kunne såre og krenke, kunne utfordre skikkelighet og sømmelighet. Fasaden var viktig, og kodene for kristen oppførsel rimelig klare. Gjerdene sto i betryggende avstand fra syndestupene, og den kristne frihet var et begrep jeg ikke hørte noe særlig om før noen år senere.
 Søndag var domkirken stappfull på jazzgudstjenesten dagen før åpningen av en av Europas aller største og viktigste festivaler. I form en vanlig gudstjeneste. Men New Orleans-musikken gir salmene ekstra trøkk, 
med Storyville storband (dirigent Einar Strande) og Moldekoret. «Hvilken venn vi har i Jesus» («What a Friend we have in Jesus») blir på en måte ektere, sterkere. Her var «Oh, when the saints» og «Amazing grace», men også respektfullt oppjazzet «Vår Gud han er så fast en borg», «Der det nye livet lever» og «Fra himlen høyt jeg kommer her». Med en samlende og gjennomtenkt tematikk, leder av sokneprest Grete Lystad Johnsen t.v) , biskop Ingeborg Midttømme og dirigent av Moldekoret,Ingrid Margrete Winter-Hjelm (t.h). Domkantoren i  Molde er Tone Synnøve Øygard Steinkopf og leder Elisabeth Lid Trøener  leder i Steinkopf Trio. og kantor Olav Arne Olav Steinkopf hadde arrangert flere av innslagene.
I min ungdom levde vi vel egentlig etter det gamle NSB-oppfordringen: Len Dem ikke ut av vinduet. Vi hadde en nedarvet angst for å gjøre noe galt. Men denne angsten slipper taket i kirken. Flere og flere steder møtes kunstnere med nysgjerrighet, åpenhet, undring og tillit.
En kirke i utvikling må balansere mellom tradisjon og fornyelse, og forholde seg til at menighetene består av mennesker med ulike musikalske preferanser til samtidens uttrykk. Både Molde Domkirkes og andre kirkedører har i de senere årene åpner seg mer for kulturlivet. Fra å være motkulturer gir kirke og kultur hvert sitt bidrag til den samme livserkjennelsen. Etter mitt syn er dette vitaliserende for både kirke og kunst.
Det har skjedd endringer i det norske kirkelandskap etter 1990, det er blitt større åpenhet og økt brobygging mellom kirke og kultur. Kirkefolk, kunstnere og andre kulturarbeidere har fått arenaer for å utforske muligheter i grenselandet mellom dem. Prosjekter prøver ut konkret samarbeid. Langsomt skapes det en ny forståelse og et nytt språk for å kommunisere på tvers av tilvante revirer. Langsomt utformes mål som både kirke og kulturliv kan stå sammen om uten at man gir avkall på sine grunnleggende virksomhetspremisser, og som gir noe tilbake til alle parter.
I utredningen «Kunsten å være kirke» ble det pekt på at kirken og kunsten har ofte har mye til felles. Kirken skulle egentlig være godt utrustet for å kunne se under overflaten, og inn mot det dypere. I dag er det kanskje dette det handler mest om, både for kunsten og for kirken: Forvalte det som ikke er til salgs. Sammen danne en sterk motstrøm mot lettvintheten og det overflatiske, og skape tyngde i livet.
Programerklæringen ble som sådan formulert av Herrens apostel for snart 2000 år siden. Teksten fra Filipperne 4.8 som i alle år hang utenfor redaktørkontoret mitt i Stavanger Aftenblad, er et godt program både for kirke, kultur, media og samfunn generelt: «Alt som er sant, alt som er edelt, rett og rent, alt som er ved å elske og akte, all god gjerning og alt som fortjener ros, legg vinn på det».
Jeg tror på en kirke der vi kommer når vi gråter. Der vi kommer når vi jubler. Der vi kommer med vår sorg, med vår sykdom og vår smerte. En kirke som kan stå midt i smerten, midt i gleden. Som fremmer fellesskap, håp og tro. Som løfter opp en høy, høy himmel som rommer Guds kjærlige omsorg for hver eneste en.
En kirke der det er rom for å fange opp dette i sanseinntrykk, der vi kan gjenkjenne våre erfaringer. I prestens prekener, i kirkerommets utforming, i menighetens musikkuttrykk – også i jazz.

Blogglisten

lørdag 8. juli 2017

Ferdaminne 39

VIKSFJORDEN: Polarskuta ”Fram”, Skiringssal-kaupangen som var Norges første by - det er mine assosiasjoner til Viksfjorden og Larviksfjorden. Her har vi årlig besøkt hytta til Inger Johanne og Eivind. Først i Rekkeviksbukta, så i Gonbukta. Heldig er den som har gode venner med åpne sommerdører i feriefylket Vestfold. Solkysten. Hvor mange ganger sitter vi ikke på svabergene i solskinn og ser tunge skyer lenger inne i landet.

Her spilte vi boccia mellom ”Fram”-monumentet og steinene som omgir det for å illustrere størrelsen. Her bygger Colin Archer det som blir et av historiens  mest kjente skip. Verdens sterkeste skip så langt blir sjøsatt i 1892. Fridtjof Nansen går over Grønland, og brenner alle broer, ingen retrett er mulig. Det samme gjør han når han nå snart skal oppsøke Polhavet. Derfor ”Fram”. Over Polhavet i tre år. Så til de arktiske øyene nord for Canada. Og endelig mot Sydpolen.

Det er under den 462 dager lange overvintringen på Franz Josefs Land at Nansen og Hjalmar Johansen deler sovepose fordi det er så kaldt. Og det er her Nansen julaften foreslår at de skal være dus. Til dette svarer  Johansen “Det må jeg få lov til å tenke over”. Og han fortsetter en ujke se ere:  “På nyttårsaften ble Nansen og jeg dus”. Det er også her Johansen overfalles av en isbjørn. Mens Nansen kaver for å få tak i geværet hører han Johansens ganske rolig si “Nu får De nok skynde Dem, skal det ikke bli for sent.” Nansen hiver seg rundt og skyter fra sittende stilling. Bjørnen faller død om.

Det er Nansen som får ære når de kommer hjem. Store folkemasser jubler. Kong Oscar II sier begeistret : “Leif Ericson, Vasco di Gama, Kolombus, Cook, Stanley, Nordenskiøld og nu Fridtjof Nansen.” Hjalmar Johansen får et noe traurig liv, men Nansen gjør sitt beste for å hjelpe ham, får ham med på Amundsens tok mot Sydpolen. Amundsens behandling av Johansen er etter min mening en skamplett i norsk polarhistorie og gjør at jeg ikke deler den store begeistringer for Sydpolens erobrer. Johansen begikk selvmord i 1913.

Og når jeg er i det polare hjørnet: En helt fra disse områdene heter Oscar Wisting. Han er sammen med Roald Amundsen den første i verden som er på både Syd- og Nordpolen. Om noen faller på sin post er det Wisting. Han jobber om bord i ”Fram”, som er kommet i museumshus på Bygdøy”, og overnatter i sin gamle lugar når han jobbet ombord. En morgen blir han funnet død. Hjertesvikt.


Og snakker vi først om Wisting, må vi ta med Jørn Lier Horst – selv om han bor på andre siden av fjorden, i Stavern -  som skriver meget lesbar krim om politimannen William Wisting. Horst varetterforskningsleder i politidistriktet men er i dag fulltids forfatter. Samme utvikling som Hanne Kristin Rohde, tidligere leder seksjon for volds- og seksualforbrytelser i Oslo, nå forfatter og foredragsholder på heltid. Hun forteller om intern politikultur og at det ikke var lett å komme på ledermøter som en av få kvinner tidlig på 2000-tallet. «Han der, hvorfor tekster han alltid når jeg snakker? Og de to, hvorfor hvisker de sammen når jeg har ordet? Hvorfor virker det som om de overhører det jeg sier? Hvorfor sier de "lille venn" og "kjære deg" til meg?» Og hun pirket i den udokumenterte synsingen enkelte av mennene kom med. Ikke populært.

Eivind har ny båt. Viksfjorden er 7 km lang, og på det smaleste er den bare 2 meter. Vi passerer Lam-øya der det på slutten av 1800-tallet etableres et stort steinbrudd for utvinning av larvikitt. Denne steinarten finnes ikke noe annet sted, og den blir raskt populær i utlandet, "med sit straalende farvespil i mørkeblaat, dels i lyseblaat, dels ogsaa i næsten sølvhvidt perlemorsskin". Men dessverre skjer det som i flere sammenhenger skjer i Norge: vi blir råstoffleverandører og ikke foredlere. Rundt 3/4 av norsk steinproduksjon består av larvikitt,i salg blir den kalt labradorstein, eventuelt Emerald Pearl. Her er stein for generasjoner og eksportverdien nærmer seg milliarden.

Litt inni fjorden går vi i land og føler oss på særdeles historisk grunn. Her er det gravet ut restene etter Skiringssal-kaupangen fra slutten av 700-tallet. Med navn etter Frøys skinnende sal, Vikingenes hovedstad, kjent fordi ferdamannen Ottar fra Hålogaland forteller den engelske kongen Alfred den store om ”nordmennenes land”, Nordweg, og at han har besøkt ”Sciringes heal.” Tønsberg får nøye seg med å kalles ”Norges første by som stadig er levende”.

Kaupang-utgravingen ligner på det som skjer i nabolandet når vikingbyen Birka avdekkes på en liten øy i Mälaren, noen mil vest for Stockholm. På Kaupang minnes jeg plutselig en av de mange store friidrettsopplevelsene på Bislett. Juni 1976: Lars Martin Kaupang setter ny norsk rekord på 1500m med 3.37.4. Det skulle gå 39 år før den ble slått av Henrik Ingebrigtsen, som tok et jafs til 3.31,46, ved Diamond League-stevnet i Monaco
På herresiden er det nå bare en virkelig gammel norgesrekord,  Kristen Fløgstads 8,02 i lengde fra 1973.På kvinnesiden står fremdeles Grete Waitzs 3000 m- rekord på 8.31.75 fra 1979.

Vannet rundt Vikerøya i Indre Viksfjord renner sakte på grunn av grunnforholdene. Det gjør at grønnalgen trives godt og vokser noen år så fort at hele sundet dekkes av et grønt teppe, og dette truer 
det nasjonalt viktige ålegresset. Dvergålegress er en sydlig art som er funnet noen få plasser i Sør-Norge, deriblant Viksfjord. Den regnes som sjelden i Norge, og derfor er Norges første spesialtilpassede farkost, «Slikken» Den er laget av bryggedeler med flyteelementer og to påhengsmotorer,  ser ut som noe Reodor Felgen har laget, men har fungere og gjort jobben.

Blogglisten

torsdag 6. juli 2017

Bedehus og kirke

Om møte på bedehuset, gudstjenesteendring med for mange alternativerog en kirke i spenningen mellom bevaringsvilje av det den har ment og stått for før, og forandringsvilje fordi både verden og kirken og vi som hører til der, hele tiden er i endring.
Bedehuset i Kjerringvik ligger litt avsides til. Men folk finner frem til sommerfest.  Flere enn vanlig denne julikvelden. Og på talerstolen står etter hvert to sentrale representanter for hovedstrømningene i norsk kristenliv – bedehuset, og (stats)kirken.
En tidligere generalsekretær i det som en gang heNormisjon, og en biskop emeritus (etter at vi nå også får tidligere kvinneligeDet norske lutherske Indremisjonsselskap biskoper, får de betegnelsen biskop emerita) trekker folk både fra Telemark og vestfoldske sommerherligheter.

Kirken har sin faste liturgi. Det har bedehuset også – men det kommer litt senere. Noen vil være uenig i den første setninger. Nei, liturgien er ikke lenger fast og gjenkjennelig, vil de si. Det er blitt for mange melodivalg, for mange tekster til bønner og liturgiledd. Det er stundom vanskelig å være med når vi kommer til en kirke et annet sted, vil de si.

Jeg forstår dem. Og siden vi befinner oss i et kristent felt der bekjennelse er en naturlig del av livet, kan jeg innrømme at jeg i dag ikke synes det initiativet vi tok for 13-14 år siden, er helt vellykket. «Vi» er i dette tilfelle biskop (emeritus i dag) Finn Wagle, kirkerådsdirektør  Erling Pettersen (emeritus han også) og tbb som Kirkerådets leder. Ungdommens kirkemøte hadde sterkt anbefalt revisjon av gudstjenesteopplegget, ikke minst for å nå nye generasjoner. Vi tente på ideen i bilen ned fra et møte i Kirkerådet i Erlings hytte i Hedalen, og så begynte revisjonsballen å rulle.
Færre alternativer hadde nok vært en fordel.

Bedehuset har også sin liturgi. Med små variasjoner: Åpning (en ung prest ble en gang bedt om å åpne et møte i et menighetshus i Oslo, gikk på talerstolen og sa: Jeg erklærer med dette møtet for åpnet). Fellessang.  Små kommentarer fra møtelederen. Solosang eller duo, trio, kvartett eller en sjelden gang et kor. Introduksjon av taleren. Tale. Fellessang, Bordvers. Mat og pause. Mange kjente å hilse på. 
Åresalg. For de uinnvidde: Loddsalg, i form av trebrikker med ti nummer, 50 kroner pr. åre. Dette ror i land en del penger. Ny fellessang. Friskere melodier enn i salmeboka, en annen sangtradisjon. Mer solo, duo eller osv. Ny tale. Fellessang. Aktuelt. Fellessang. Avslutning med Fadervår. Den gamle utgaven, det viktigste med den nye er etter min mening at «led oss ikke inn i fristelse» er erstattet med «La oss ikke komme i fristelse». En endring som er litt mer enn en nyanse.

Folk likte seg i Kjerringvik bedehus. De fikk budskapet om synd og nåde, de takket talerne og følte de hadde fått noe med seg hjem. En bekreftelse, en opplevelse av fellesskap. «Det var et godt møte». Og la det være sagt: Aldri har jeg hørt en pianist spille så engasjerende til sangene at det fristet til å ta ekstra i.

Noen av oss har gjennom livet ikke tråkket ned bedehusets dørstokk. Jeg har følt meg hjemme i kirken og Skolelaget. Bedehuset har ofte hatt en mer intens forkynnelse, og spesielt i mindre samfunn har nok noen reist ut som «Guds brente barn» med en tung opplevelsesbagasje av lydighetsmoral og ekstrabud i form av krav til livsstil. Samtidig er det åpenbart at bedehuset har vært et svært viktig innslag i norsk kristenliv, et helt sentralt sted for forkynnelse, et viktig miljø for mange.

Ekteskap for likekjønnede setter samholdet i kristen-Norge på prøve. Kristne leser Bibelen med ulike briller. Vi har alle vår egen historiske, kulturelle, kjønnsmessige og konfesjonelle bagasje. Det som tidligere ble oppfattet som et entydig ”Guds ord”, er i noen sammenhenger blitt modifisert og nyansert slik at det er åpnet for en ny holdning og praksis. Kirken er en størrelse som lever midt i menneskenes historie. Samtidsperspektivet har vært en nøkkel som åpnet Skriften. Slik ble nye sider ved budskapet oppdaget og konkretisert. Slik ble kirken i stand til å reflektere over nye sosiale og kulturelle situasjoner. Kristen etikk vil stadig måtte reformuleres om den skal nå fram til samtidens mennesker.

Bibeltekster gjenspeiler sin samtids sosiale strukturer, institusjoner og holdninger. I dag er det større oppmerksomhet knyttet til hvordan tekstenes råd og formaninger ble påvirket av ulike sosiale og kulturelle forhold. I arbeidet med å forstå disse tekstene hører det derfor med å vurdere hvordan sosiale strukturer og kulturelle mønstre som den gang var utbredte og innflytelsesrike, er blitt endret og brutt opp under nye livsbetingelser,
Kirken står i spenningen mellom bevaringsvilje av det den har ment og stått for før, og forandringsvilje fordi både verden og kirken og vi som hører til der, hele tiden er i endring. 
Vi trenger alvorlig besinnelse på hva som er grunnleggende og uoppgivelig, og hva som er bestemt av den historiske konteksten. Kirkehistorien forteller med all tydelighet at vi bør vi bli varsommere med de skråsikre påstander og dommer.

Bibelen skal inspirere oss forpliktende nestekjærlighet i handlinger. Kjærligheten går ikke utenom tvilen, men gjennom den – på vei mot sannheten. Det bør skape ydmykhet i stedet for skråsikkerhet.
En enkel tanke på veien hjem: Det kan være greit å møte litt andre miljøer enn de man vanligvis ferdes i.


 Blogglisten