fredag 18. mai 2018

Pinse, noen kristne greier?


På nettet skriver Megg: ”Hva er Pinse egentlig? Er det noe kristne greier? Har spurt noen andre, men ingen som vet”.
 Forvirringen rundt pinse er stor, for mange er helgen en ekstra fridag og markering av en gryende sommerfølelse. I år er kombinasjonen av 17.mai på torsdag og  temperaturene slik at det dennesidige nok vektlegges enda sterkere enn vanlig,

Pinseunderet: Gjengivelse fra middelaldermanuskriptet Hortus delicarum av Herradis Landsbergensis 
Navnet pinse kommer av det greske ordet pentekost, som betyr ”femtiende”, for det er femti dager mellom påske og pinse. Den kristne kirke feirer pinse fordi Gud sendte Den Hellige Ånd til jorden på en ny og helt avgjørende måte. Ånden forvandlet disiplenes feighet til frimodighet. Fra pinsedag av fikk ordet misjon en ny og dynamisk mening. På mange måter er det riktig å kalle pinsen kirkens fødselsdag.

Den norske kirke er et resultat av misjonsvirksomhet. Evangeliet ble brakt til Norge og slo røtter her gjennom mennesker på reise. Fra første stund ble det gitt videre av mennesker på reise. Sagaen forteller om Leiv Eirikson at han ble sendt av kong Olav Trygvason til Grønland for å drive misjon. Ruiner etter domkirke og andre bygninger på det gamle bispesetet Gardar forteller at arbeidet bar frukt. Slik kan vi følge sporene av en misjonerende kirke i Norge via Island og Grønland, like til Newfoundland allerede før 1000-tallet. I mer enn 1000 år har vår kirke vært en misjonerende kirke

I Norge er begrepet misjon blitt sterkt knyttet til noen av de religiøse bevegelsene på 18- og 1900-tallet. Å bringe evangeliet til alle folkeslag, var en hovedsak for misjonsbevegelsen. Det førte til at mange rogalendinger en tid var bedre bevandret i stedsnavn på Madagaskar enn i Norge.
Misjonsbevegelsen åpnet en lukket, nasjonal embedskirke for det folkelige, for frivillig initiativ, åpnet for verden utenforNorge og for den universelle kirke. Misjonsbevegelsen ga også viktige impulser til den strukturen som senere vokste fram gjennom de kirkelige aktivitetene i rådskirkens regi. Misjonen har vært demokratibyggende – spør bare lederskapet i Madagaskar.

Misjonsvirksomhetens plass i det vestlige ekspansjonsbildet er sammensatt og mangetydig. Den hadde et selvstendig anliggende: å utbre evangeliet til nytt liv, og den drev sin virksomhet på en måte som i det store og hele var mer kulturåpen, bevarende og fornyende enn annen vestlig innflytelse. Den bekreftet alle menneskers verdi og førte tilbetydelige sosiale reisninger. Misjonsbevegelsen fødte den økumeniske bevegelse, og den har gjort verden til et bedre sted å leve for millioner av mennesker. Samtidig var virksomheten preget av etnosentrisme (å gjøre sin egen kultur til målestokk for andre) og paternalisme i møte med ”den som er annerledes”.

Dette er en belastning hele kirken deler at misjonsbegrepet lenge ble så sterkt knyttet til Vestens ekspansjon - politisk, økonomisk, teknologisk og kulturelt. I ettertid har både samfunnet, det økumeniske kirkefellesskapet og misjonsbevegelsen tatt nødvendige oppgjør med ideologiske og praktiske sider ved denne ekspansjonen. Den norske kirke har erkjent uheldige grep i forholdet til samiske folk og Romani-folket.

Det hersker en del kunnskapsløshet om misjonen. For noen år siden var jeg i Blånildalen i Etiopia. Det var folkefest hos gumuz-folket, og den norske ambassadøren kom i fly fra Addis Abeba. Bakgrunnen var at de nå fikk sin første bok på deres eget språk. Misjonærer hadde skapt et skriftspråk, og selv om Det nye testamente naturlig nok ble den første boken de fikk, vil det etter hvert kunne komme andre. Misjonen hadde gitt 450 000 mennesker et språk. Det er nokså nøyaktig det motsatte av kulturimperialisme, og de som i dag sitter lett henslengt ved cafebordet med cafelatten eller rødvinen sin og snakker lett nedlatende eller foraktelig om den store hvite misjonær som kommer og ødelegger de innfødtes kultur, de skulle ha vært med til Blånildalen den søndagen. Og dette er jo bare ett av de mange eksempler på hvordan misjonen har vært med på å styrke folkegruppers kulturelle identitet.

Tyngdepunktet i kristenheten har flyttet seg, enveis-påvirkningen er blitt en tovei-kommunikasjon og har gjort at Den norske kirke har lyttet og åpnet seg for impulsene og inspirasjonen fra den verdensvide kirke, særlig fra kirkene i sør.

Vi må ta inn over oss de kulturelle endringer som i globalt perspektiv ligger i at den del av kristenheten som ikke før var kristenhet, i dag har fått et dynamisk, misjonerende, frimodig og sterkt preg om langt overgår det som den tradisjonelle kristenheten opplever. I dag får den norske kirke prestehjelp fra Afrika. Den ring som Det norske Misjonsselskap i Stavanger begynte å arbeide på i 1842, er blitt hel.


onsdag 16. mai 2018

.17.mai og alt dette som er ekte norsk – nasjonal nasjonalsang 17.mai 2018

Ja, vi elsker dette vårt dyre kjempers fødeland millom bakkar og berg fra Nordishavet til Kjølens rand, kvar heim, kvar dal, kvar strand. Gratulerer med dagen, sønner og døtre av Norge som stiger frem, furet og værbitt over de tusen hjem, svøpt i et gjenskinn av landets fargeprakt. 

Oldtid! du svandt; men din hellige Flamme, Blusser i Nordmandens Hjerte endnu: Hårde tider har vi døyet, ble til sist forstøtt; Bønder sine økser brynte, kvinner selv stod opp og strede skjønt det mørkt så ut. Det kostad tusund Aar i Kav fraa Vaar til Vaar, Og Ljos yver Landet strøymde, 

17.mai er vi så glad i, moro vi har det fra morgen til kveld. Jeg roper hurra dagen så lang, synger for Norge mangen en sang. Vi ere en nasjon vi med, vi små en alen lange. Å, eg veit meg eit land fra Vesterhavet til Kristiansand. Mot den rødmalte stuen ved veien, der har jeg hjemme og kan istemme: Mitt fedreland vi frydes ved, og vi, vi ere mange.

Jeg elsker alt som er ekte norsk, fra folkelivet til sild og torsk. Vårt hjerte vet vårt øye ser, hvor godt og vakkert Norge er, elskede Land med de skyhøje bjerge, frugtbare dale og fiskrige kyst. Hvergang vi nævne vor fædrenestavn, vulmende hierter og glødende kinder hylde det elskte, det hellige navn. 

Hvorhen du går i li og fjell, med ei lysande strand mellom høgfjell og fjord, møter du landet i trefarvet drakt. Frihedens tempel i nordmandens dale, stander saa herligt i lye af hans fjeld. Og nok en skaal, naar det blir krevet, for Norges fjeld, for klipper, snee og bakker!  

Blant alle lande i øst og vest er fedrelandet svøpt i et gjenskinn av flaggets farveprakt, mitt hjerte nest! Her stig det stort og blaatt, det gamle Norge med klippeborge meg huger best. Sønner av Norge fekk det høgt og fritt, me fekk det vænt og vidt med hav og fjell, vaart fagre heimlands slott med tind og taarn. Naar han kvæder Norriges Hæder, Svulmer hans Hjerte af Stolthed og Lyst. Hver ærlig Norsk, som Lænker brød, Skal evig elsket være.

Og Norig det ligg vel langt i Nord, Og vetteren varer lenge; Jeg ikke vil for fremmed vaar min norske vinter bytte. Eg lengtar så tidt dette landet å sjå, og det dreg meg så blidt, når eg langt er ifrå. Gjev eg var i eit varmare land, men når vårsol i bakkane blenkte er det i Norig atter dag med vaarsol og song i skogen. Som et regnbuens tegn under skyen skal det evig i fremtiden stå, og når netter er ljose som dagar, kan han ingen stad venare sjå. 

Gud signe vaart dyre Fedraland som fædres kamp har hævet det af nød til sejr. Det er vaar Ættargard til Friodom bygdHårde tider har vi døyet, ble til sist forstøtt; Nå lyser seirens baunebrann, utover Norges land.
La det runge fra gaten og torget, over landet som nordmenn har fått: For Norge, kjæmpers fødeland, du er vårt, du er vårt, gamle Norge. Troskap og Kjærlighed tro vi dig sverge. Landet, dei hev rudt, det vil me evrja til sidste eStund


.
 Blogglisten

"Fremmedarbeidere" og helter 17.mai

17.mai, Grunnloven og Norges selvstendighet – det var vel på Eidsvoll det begynte? Eller – var det kanskje vel så mye i København? Var det ”fremmedarbeidere” som var de virkelige heltene?
Det er en ekte og sunn nasjonal glede over frigjøringsverket som preger 17.mai. Men generelt kan vi i ulike sammenhenger i den norske hverdagen enkelte ganger finne uheldige utslag av å sikre vår "nasjonale identitet": en tro på at "we are the champions", at vi er overlegne de fleste andre, at alt norsk er godt og at ingen må komme her og komme her.
Fra en fjern fortids historie mellomfag husker jeg professor Knut Myklands hyllest til kong Frederik 6. Han bodde i København, og våren 1814 påskyndet han kornforsyningene til Norge, «medens der ennu er tid, korn er det vigtigste til at opnaa Norge frelse», som han sa det Uten dette kornet og den optimismen det skapte, hadde ikke selvstendighetsreisningen vært mulig, hadde det ikke blitt riksforsamling, kongevalg eller 17.mai. Sa Knut Mykland.
Og det var fra København, eller i alle fall Danmark, de hadde røttene sine flere av fremmedarbeiderne som drev frem frihetsverket i 1814. De norske bønder hadde rollene som statister, det var de 38 sivile og geistlige embetsmenn som var de drivende selvstendighetskrefter. Alle 38 hadde sin utdannelse fra København, og 15 av dem var enten født i Danmark eller hadde bodd der i viktige barne- og ungdomsår.
Grunnlovens far, Christian Magnus Falsen kom til Norge som voksen.
Han som fikk idéen om at representantene skulle gi hverandre hånden og erklære seg «enige og tro til Dovre faller» var kommandør Jens Schow Fabricius. Han tilhørte en berømt dansk familie og bodde i Danmark fra han var 11 til 31 år.
Familien Sverdrup kom fra Sønderjylland.
Stattholder Johan Caspar Herman Wedel Jarlsberg hadde bare vært på våre kanter noen få barneår da han dukket opp igjen 26 år gammel og ble en ivrig tilhenger av norsk selvstendighet.
To blad Motzfeldt og to blad Sibbern nedstammet fra fornem tysk adel, og den berømte general Diderich Hegermann var født i Hamburg, men vokste opp i Halden . Familien Anker sto sentralt i kampen for norsk selvstendighet, de var innvandrere fra Sverige.
Sjelden har det altså vært gjennomført et prosjekt i Norge så dominert av utlendinger som selvstendighetskampen i 1814. Dette kan det være viktig å ta med seg en dag som 17.mai, der en hele tiden må passe på at nasjonalisme ikke blir en holdning med skepsis til det – og ikke minst de – som kommer utenfra.
Norge har vært et land med bare små minoriteter, men både samer og kvener ble lenge diskriminert. Vår fornorskningspolitikk ble praktisert hardere og over et lengre tidsrom enn f.eks. forsvenskningen i Sverige. Først etter den 2.verdenskrig ble norsk minoritetspolitikk lagt om.
Vår behandling av tatere er ikke spesielt lystelig lesning. Og det er pinlig når vi leser om da norsk politi samlet jødene til deportasjon, da norsk embetsverk utøvde naziregjeringens påbud, da norske borgere stjal fra deportertes eiendom og kjøpte de myrdedes beslaglagte eiendeler billig på auksjon. Norsk holdning til innvandrere de siste tiår viser jo også at vi ikke skiller oss nevneverdig fra andre land. Halvrasistiske forestillinger står sterkt i betydelige deler av folket.
Så kanskje har ikke vår nasjonalisme vært så forskjellig fra den nasjonalisme vi reagerer negativt på rundt om i verden? Kanskje hadde han mer rett enn vi liker å tro, den tidligere norske ambassadør, Ole Ålgård, da han ytret betydelig skepsis til en verden befolket med nærmere 100 millioner nordmenn.
Så lenge nasjonal identitet blir betraktet som en unik farge i et stort, internasjonalt spektrum, har den verdi. Ja ikke bare det, den kan være en positiv, formende kraft. Ingen andre kan utforme sitt språk og sine verdier akkurat på denne måten, med våre tradisjoner. Skal universelle verdier få gjennomslag hos oss, må de farges av vår hverdag, vårt språk og våre tradisjoner. Her ligger verdien av det nasjonale.
Deler av nasjonalisme-kritikken framstiller det som om man kan greie seg uten enhver nasjonal farge og lokalt preg, men dette er en illusjon. Organisasjonene som arbeider for menneskerettighetene har funnet ut at de ikke vinner gehør for de internasjonale rettighetene før de knytter an til nasjonale eller lokale normer, uttrykksmåter og verdier. Først da forstår folk at det har med dem å gjøre.
I dag er det et viktig spørsmål hvordan man kan styre internasjonal kapital, som løser seg fra nasjonale og kontinentale bånd og henter ut profitt på tvers av lokale hensyn. Det er vanskelig å tenke seg at man kan greie dette uten å knytte til de lokale og nasjonale verdiene, og la dem komme til uttrykk i politiske og økonomiske beslutningsprosesser.
Vi skal elske dette landet, som det stiger frem, men mer enn noen gang er det nødvendig at vi tar med oss Vinjes ord om at
«Vi meina og tru, det gjævaste er
at vera ein Noregs Mann
Ja, denne Heimen os fyrst er kjær
men vita vi maa, at den store Verd
er berre vaart store Federland
Dei største Tankar vi altid faa
af Verdens det store Vit;
men desse Tankar dei brjotast maa
lik Straaler af Soli, som altid faa
i kver si Bylgje ein annan Lit"
God 17.mai!
(«Eidsvold 1814» ble malt av Oscar Wergeland. Motivet viser Christian Magnus Falsen som leser fra Grunnloven, mens sorenskriver Wilhelm Frimann Koren Christie sitter ved siden av) Blogglisten